Fra arkivet: Tanker før Birken-debuten

Skrevet desember 2016.

Kjære etterkommere av Inga fra Varteig: 19. mars – drøye 810 år etter at birkebeinerne Torstein Skevla og Skjervald Skrukka flyktet på ski med ettåringen Håkon Håkonsson på ryggen og med de slemme Baglerne i hælene, skal jeg forsøke å gjenskape noe av heltedåden. 

 

Jeg har med andre ord meldt meg på årets Birkebeinerrenn på ski – fra Rena til Lillehammer. Jeg vil hevde det vil være en minst like stor bragd som det Skevla og Skrukka utførte om jeg lykkes.

 

 

De gikk riktignok mye lenger enn 5, 4 mil, men var til gjengjeld to til å dele på børen!

Dessuten hadde de en skokk med fiender etter seg som motiverte dem til å holde tempoet oppe, mens jeg trolig har alle foran meg store deler av veien.

Det vil si at jeg har 10.000 birkebeinere før meg i sporene – til det ikke er noen spor igjen å gå i, bare løssnø blandet med rød swix, appelsinskall og energisjokoladepapir.

Unge og spreke var de sikkert også.

Det er ikke jeg med mine 58 år.

Dessuten forteller historien at de var gode på ski.

Det er definitivt ikke jeg!

 

 

Alltid bakglatt hvor jeg går

Jeg kan nesten ikke huske at jeg har gått på ski uten at de har vært bakglatte.

Og jeg maser og kjaser og blir så sliten og svett allerede opp den første bakketoppen at jeg må dra opp mobiltelefonen og late som jeg får en oppringning som unnskyldning for å stå og henge over stavene.

Mens alle andre glir og glir forbi meg – mil etter mil tilsynelatende uten anstrengelse.

For ikke å snakke om armene!

 

 

For å kompensere bakglatte ski, må du bruke ekstra kraft i stavtakene.

Etter den første bakketoppen er armene så numne og vonde at de bare er gratispassasjerer resten av turen.

Det har med andre ord ikke blitt veldig mye skigåing i voksne alder.

 

 

Veldig lenge til! 

Hvorfor har jeg så innlatt meg på en slik galskap?

Jo, det var like etter fjorårets renn – som gikk i strålende solskinn og med flotte forhold og var en parademarsj for de fleste etter tv-bildene å dømme – at min langt yngre og langt sprekere svoger Dan Kristiansen og jeg impulsivt melde oss på.

Det var jo så lenge til!

Vi kunne trene et helt år for å stå best mulig rustet.

Men ett år?

Det er vel ikke sånn hast, tenkte jeg og fortsatte stort sett med mine fotballøkter med gamlegutta en knapp time hver fredag mens svoger Dan synes det er helt greit å løpe uten å ha noe å løpe etter og la av gårde gatelangs.

Så ble det sommer og høst og jeg hadde fortsatt god tid, tenkte jeg.

Nå riktignok med enkelte økter på rulleskøyter og rulleski innlagt.

Men snart kommer snøen, tenkte jeg.

Det er da det gjelder å få nok mengdetrening og riktig tyngdeoverføring på skiene.

Vinteren kom sent – og forsvant fort igjen.

Det var så vidt jeg rakk noen sene kveldsrunder i lysløypa her på Kurland innen det var grønt i tillegg til et par korte økter i Trøsken.

 

 

Dårlig høydeopphold

Dan og jeg la derfor nylig en treningshelg til Sjusjøen for å få snø under skiene, men jeg fikk omgangssjuke allerede like etter ankomst og satt på potta og spydde i potta annenhver gang i et døgn i den trange campinghytta innen det var på tide å dra hjem igjen.

Så i skrivende stund har jeg fortsatt ikke fått det grunnlaget jeg gjerne skulle hatt.

Men jeg har i hvert fall kjøpt meg nye Atomic ski på XXL (nei, innlegget er ikke sponset av verken Atomic eller XXL) – med skurefiller i smøresonen. Eller såkalte integrerte feller av mohair – ull fra angorageit (håper de ikke er utrydningstruet).

Smørefrie ski som i følge reklamen skulle gi spikerfeste. Og det fungerte helt greit, i hvert fall i forhold til hva jeg har vært vant til, på mine prøveturer.

En utfordring er imidlertid at jeg kjøpte et par med et spenn som passet opp til 75 kilo. Jeg veide 74 kilo og lå dermed ganske tett opptil maksvekten da jeg kjøpte dem.

Men tenkte at det ville være greit med myke ski for å kunne tråkke skikkelig ned i de lange motbakkene.

Om det butter, får jeg heller slanke meg litt, tenkte jeg.

Siden har jeg lagt på meg 1 kilo!

 

 

Bære kongsbarnet

Det jeg imidlertid ikke tenkte på, var at jeg skal bære kongsbarnet i ryggsekken. Eller i hvert fall vekten. 3,5 kilo. Da er vi i sum oppe i 78,5 kilo oppå et par ski som løfter maks 75 kilo.

Det vil si at jeg må ned helst 4 kilo i vekt innen startskuddet går.

Jeg får begynne allerede på mandag…

Og som ikke alt dette er nok, fikk jeg hevelse og konstante smerter i det høyre kneet etter en fotballtrening på Tunebanen i desember.

Da jeg omsider fikk tatt MR-bilder av det jeg trodde var en meniskskade, fikk jeg nylig den tunge beskjeden om at jeg har fått slitasjeleddgikt – artrose!

Som bare vil bli gradvis verre – og jeg fikk beskjed om at jeg helst ikke bør belaste kneet unødvendig!

 

 

Baglerrennet

I sum burde jeg for lengst ha erkjent at jeg nok ikke er den rette til å frakte kongssønnen til Inga fra Rena til Lillehammer, og at Håkon og jeg mest sannsynlig må bryte etter kort tid og havner på en lokal pub.

Og at Baglerne trolig hadde kommet til makten om skjebnen hadde ligget i mine hender for 810 år siden.

Da er det ikke godt å si hvordan historien hadde blitt.

I hvert fall hadde det ikke vært noe Birkebeinerrenn på over 5 mil. Men kanskje heller et Baglerrenn som hadde gått fra skistadion og opp den første kneika og så tilbake igjen og inn på puben for afterski!

Men nei, jeg har bestemt meg for å påta meg oppgaven!

Litt for å føle på hva Torstein Skevla og Skjervald Skrukka var igjennom – selv om jeg akkurat nå kroppslig føler meg mest som en Erling Skakke.

Men det er jo fortsatt fem uker igjen – og det har begynt å snø ute!

 

 

Visste hva jeg slåss mot.

Ukentlige samtaler og ny runde med medikamenter fikk meg på beina igjen. Denne gangen tok jeg dosen som var foreskrevet.

Det fulgte en sykmelding. Men jeg ville gjerne leve som vanlig, og var snart i jobb som før.