Mitt helvete, kapittel 1: 16 jubeldager på Lillehammer

Mitt helvete, kapittel 1: 16 jubeldager på Lillehammer

Forord:

”Vet du at mange tar livet sitt ved å hoppe ned på skinnene på slike steder», sa en kollega da vi ventet på toget i en undergrunnsstasjon i London.

Det ga meg plutselig en fluktmulighet og en utgang på det angsthelvetet som hadde tiltatt i omfang årene før – og som hadde nådd sin absolutte topp i det som skulle være en hyggelig fotballtur denne våren. Tenk på de to små barna hjemme, som trenger deg og som vil bli knust av sorg, sa en stemme inni meg, som stadig var blitt svakere. Angsten hadde for lengst tatt kontrollen og blåst i filler alle forsøk på fornuftige tanker.

Hvorfor jeg ikke hoppet, vet jeg ikke helt, og resten av oppholdet ble like vond som jeg hadde fryktet.

Hva er det som gjorde at jeg – et forholdsvis oppegående, friskt og rimelig velstående menneske vurderte å avslutte livet selv om jeg hadde to små barn å ta vare på hjemme?

Er jeg ekstra disponibel, at angst og depresjon alltid har ligget latent i meg og bare ventet på en anledning til å slå til? Eller var det det ytre miljøet som ledet meg inn i krisen? Hva var faresignalene og hvordan kunne jeg ha forebygget lidelsen? Hvordan kunne det gå så langt?

Selv gikk jeg nok i alle feller det er mulig å gå i, og da jeg omsider innså at jeg måtte be om hjelp, var det nesten for sent. Et mørkt og ukjent kapittel i mitt liv som jeg har gruet meg til å dykke ned i. Men som jeg likevel har valgt å gjøre, i håp om å finne flere svar, lære av det – og i beste fall bidra til at noen lesere kan unngå å gå i de samme fellene.

Kapittel 1: 16 jubeldager på Lillehammer

Hvor denne prosessen startet for meg, er umulig å si. Men jeg velger å starte historien i forkant av det som skulle bli 16 jubeldager i norsk historie, og som jeg gledet meg veldig til å oppleve på nært hold: OL på Lillehammer 12. til 27. februar i 1994.

Jeg var på den tiden leder av sportsavdelingen i Sarpsborg Arbeiderblad, og skulle, sammen med kollega og sportsjournalist Petter Kalnes, bli en del av A-pressens OL-team på Lillehammer. Samtidig skulle vi produsere lokale artikler daglig om sarpinger som hadde en eller annen rolle i vinterlekene, det være seg som utøvere, som arrangør eller frivillig medarbeider.

 

Mye forberedelser

Det var mye som skulle forberedes innen vi kunne sette oss i bilen og kjøre mot det norske idrettseventyret. Samtidig hadde jeg et stort oppussingsprosjekt i huset på Lande som jeg jobbet mye med for å kunne bli ferdig innen jeg reiste, og som stresset meg.

Jeg husker jeg sto på toalettet på jobben dagen før vi skulle dra og så meg i speilet. Da så jeg hvor sliten jeg så ut, og uten forvarsel begynte jeg å blø neseblod. Et tegn på at noe var i ulage, og som jeg burde tatt alvorlig, har jeg konkludert med i ettertid.

Det føltes som en lettelse da vi endelig satt i bilen, oppstemte og spente på hva som ville møte oss. En ting var vi skjønt enige i; vi skulle ha det moro!

 

Jubel døgnet rundt

Og moro ble det. Vi fikk ta del i den norske suksessen på idrettsarenaene som tilskuere på dagtid, vi jobbet i kulissene, vi skrev artikler på ettermiddagene og vi var med under festlighetene om kveldene. I sum ble det mange og lang økter, drevet av lykkerus og adrenalin over all norsk jubel. Vi gikk bokstavelig talt med armene over hodet fra kom til vi reiste hjem.

Minnene fra OL er mange og fortsatt like sterke. Vi var installert i en bolig på Moelv – som A-pressen leide av tidligere Demokraten-redaktør Guttorm Lyshagen. Det var en udødelig scene da Petter og jeg vasket klær i badekaret og hengte underbuksene til tørk ved det åpne vinduet med minus 22 grader på utsiden innen vi dro ut på jobb. Da vi kom tilbake sen kveld, var de stiv frosne, og vi brukte trusene som frisbee i stua.

For ikke å snakke om kvelden hvor vi kom lett bedugget hjem, og oppdaget at Demokratens sportsanker Stein Johansen hadde ankommet huset og lå og sov på et rom i kjelleren. For å gi ham en verdig velkomst, spente vi på oss ski og staver, tok oss ned trappen og lagde en olympisk skiløype som gikk inn på rommet og opp i senga og over kroppen til Stein. Gjett om det var gøy – i hvert fall for Petter og meg!

 

Ungarske bob-landslaget

Som akkrediterte pressemedarbeidere, fikk vi kjøretillatelse under lekene, og hadde, av uvisse årsaker, blitt tildelt parkeringsplass på bob- og akebanen på Hunderfossen. Vi hadde derfor fått utdelt et rimelig stort skilt vi skulle kjøre med godt synlig i frontvinduet, hvor det sto ”HUN” (for Hunderfossen) og med OL-ringer og grafikk av en bob-kjører.

Men da Petter og jeg selv var utstyrt med A-pressens OL-antrekk med olympiske symboler, viste seg raskt at mange arrangører trodde vi representerte det ungarske bob-landslaget når vi kom kjørende. Med litt gebrokken engelsk, kunne vi dermed ta oss fram der vi måtte ønske. Det var alltid noe utstyr som skulle leveres rundt omkring…

 

Lykkelig uvitende

Vi valgte å reise hjemover dagen før IOC President Juan Antonio Samaranch erklærte lekene for ”the best Olympic Winter Games ever!”, mettet av opplevelser og vel vitende at vi hadde levert den mengden artikler som var forventet – og litt til- både til SA og A-pressen øvrige aviser.

Jeg gledet meg til å komme hjem igjen til mine barn og til hverdagen igjen – lykkelig uvitende om det marerittet som ventet…

3 Replies to “Mitt helvete, kapittel 1: 16 jubeldager på Lillehammer”

  1. Så bra skrevet Tom. Kontrastene mellom glede og det triste. Takk for at dere passet godt på meg på Lillehammer

    1. Fantastiske dager på Lillehammer, Marianne. Men hvem som passet på hvem kan nok diskuteres…Men husker jo godt Petter og jeg sang for deg mange sene kveldsstunder!😃

      1. Gode og morsommer minner. De sprellene og episodene husker jeg godt. Ble også veldig mange saker til A-pressens aviser👍👍

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *