Mitt helvete kapittel 2: Veien mot avgrunnen

Mitt helvete kapittel 2: Veien mot avgrunnen

Dette er en reise gjennom de tyngste årene i mitt liv, som kunne ha endt i døden i en undergrunnsstasjon i London. En historie jeg gruer meg til å dykke ned i, men jeg gjør det for å kunne lære av det selv og i håp om at det kan være til hjelp for andre.

Hvordan kunne jeg, et forholdsvis oppegående, friskt og velfungerende menneske vurderte å avslutte livet selv om jeg hadde to små barn å ta vare på hjemme? Hvordan kunne det gå så langt?

Andre kapittel handler om mitt møte med helsevesenet når problemene meldte seg. 

Allerede dagen etter at OL-ilden var slukket, dro jeg på jobb – selv om jeg følte meg utladet og sliten. I avisredaksjonen ble Petter og jeg møtt med mange anerkjennende nikk og verbale klapp på skulderen for innsatsen. 60 sider stoff og bilder om lokale helter i kulissene under lekene, vitnet om stor innsats.

Men trettheten og uopplagtheten slapp ikke taket, og jeg så fram til å delta på den ukentlige fotballtreningen i Sarpsborghallen i håp om at det ville hjelpe med en fysisk økt.

På tampen av økten fikk jeg smerter som føltes som et ubehag på venstresiden i brystet, og måtte gi meg før timen var omme.

Jeg kontaktet et privat legesenter for å få rask behandling. En EKG-prøve viste intet unormalt ved hjertet. Heller ikke blodtrykket var ute av normal drift, dermed var det bare å betale og gå.

– Ta det med ro noen dager, så vil det gå over av seg selv, fikk jeg med som visdomsord på veien hjem.

 

 

Tunge dager

Det var i og for seg betryggende å få greie på at hjertet virket ok, uten at det hjalp det minste på formen. Det fulgte svært tunge dager etter dette. Både på jobben og hjemme. Snart ble også svimmelhet en del av sykdomsbildet, og allmenntilstanden ble kraftig redusert.

Ubehaget i brystet ble forsterket ved fysisk aktivitet. Jeg forsøkte gjennomføre en treningsøkt i ny og ne, men fant snart ut at det var nytteløst.

Selv etter en lett økt, fikk jeg trøbbel etterpå. Ble fullstendig utslått og hadde problemer med å stå oppreist i dusjen.

Tok jeg meg ut for mye, ble også det meste av neste dag ødelagt. Det vemmelige trykket i brystet gjorde at jeg hadde mest lyst til å ligge i fosterstilling og rope om hjelp.

 

 

Ropte om hjelp

Rope om hjelp, gjorde jeg et par uker senere, under redaksjonsklubbens årsmøte i kantina på jobben en fredag kveld. Da jeg ankom, føltes ubehaget ubeskrivelig. Jeg kunne ikke peke på eksakt hvor smerten satt fysisk, det opplevdes som et vemmelig, udefinerbart trykk  i brystet.

Jeg var svært så hyppig framme ved punchbollen som besto av eksotiske frukter, litt juice – og svært, svært mye vodka, i håp om å få litt fred fra plagene.

Samtidig fikk jeg beskjed om at fotograf Dagfinn Johansen, en av mine kolleger i begynnelsen av 50-årene, var innlagt på sykehuset med hjerteinfarkt noen timer tidligere. Det gjorde meg enda mer urolig og engstelig, og tilstanden forverret seg raskt. Jeg var i ferd med å miste kontrollen.

Til slutt var jeg helt ute av balanse og var overbevist om at jeg var i ferd med å segne om. Men jeg beholdt masken og spilte med så lenge jeg klarte. Sa ikke et eneste ord om hvordan jeg hadde det. Og ingen la merke til at jeg forlot middagsbordet før middagen kom på bordet. Jeg kom aldri igjen den kvelden!

 

 

Trodde jeg skulle dø

Mens festen fortsatte på innsiden, kjempet jeg en kamp for rekke fram til sykehuset. Beina sviktet under meg flere ganger i løpet av den korte turen. Hjertet slo voldsomt og jeg begynte å hyperventilere. Jeg trodde jeg skulle dø. Tanken på barna og kona som satt intetanende hjemme kom naturlig. Det samme gjorde panikken.

Innenfor sykehuset var det som på sykehus flest. En verden som styres av dårlig tid. Jeg fikk fortalt sitt ærende til den hvitkledde i vakten. Hun registrerte, noterte og ga beskjed om at jeg fikk sitte ned på venteværelset inntil det ble en lege tilgjengelig. Hun fortrakk knapt en mine og så ikke en gang opp mens hun pratet. For henne var dette en rutinesak. For meg sto det om livet.

 

Preget av dårlig tid

Det var en stresset lege som omsider stakk hodet inn på venterommet. Det var visst mye å gjøre denne kvelden. Jeg hadde da lagt meg halvveis ned på en toseter mens sekunder ble som timer i ventetiden.

Det føltes som en stor lettelse da jeg omsider kneppet opp skjorta og la meg på en seng på et av rommene i mottaket. Jeg kunne overlate noe av problemet til andre og følte en viss trygghet. Jeg regnet med at marerittet snart skulle være over.

Etter en EKG-test slo legen fast at det ikke var noen avvik på hjertet.

– Har du drukket alkohol?

– Ja, det ble et par velkomstdrinker.

– Ble det mange?

– Nei.

– Hm…

Det eneste legen stusset litt ved, var at hjerterytmen steg betraktelig bare jeg snudde meg i senga. Uten ta han gjorde noe mer enn å stusse.

– Hm…sa han til igjen, og ferdig med den saken.

 

Tottenham-patriot

Jeg ble lagt til overvåking natten gjennom og hørte en kjent stemme bak forhenget ved siden av seg da det ble servert frokost grytidlig neste morgen. Det var fotografen som ble fraktet i hui og hast til sykehuset kvelden før, med hjerteinfarkt.

– Skal du ha suppe, hørte jeg sykepleieren spørre om.

– Jeg er ikke akkurat suppepatriot, svarte han.

Jeg klarte ikke å dy meg.

– Nei, men han er Tottenham-patriot, ropte jeg.

Det ble stille i fem sekunder.

– Øyyy?

Gardinen ble skjøvet til side og åpenbarte to kolleger koplet til hver sin maskin og hver sin monitor i de to nabosengene. Vi så begge humoren i situasjonen.

– Tror du vi får inn tippekampen på tv-en , undret jeg og nikket mot skjermen som viste rytmen på hjerteslagene. Både vi og pleieren lo godt.

– Hva i huleste gjør du her, spurte Dagfinn.

– Som leder for redaksjonsklubben, ville jeg gjerne vise min medfølelse på denne måten. Et vanlig besøk hadde liksom ikke vært det samme, svarte jeg.

Det føltes god å kunne le igjen. Det var imidlertid ikke latter som preget tiden som lå foran meg!

 

 

Erklært frisk og rask

Det ble ikke registrert noe uvanlig på hjerteprøvene, og i motsetning til Dagfinn, kunne jeg returnere hjem den samme formiddagen. Senere ble det foretatt

belastnings-EKG, døgnmåling med EKG, det ble tatt ultralyd av hjertet og det ble tappet litervis med blod for å sjekke alt – fra en mulig betennelse til eventuelle uregelmessigheter ved stoffskiftet.

Konklusjonen var klar: Så lenge de ikke fant noen avvik på prøvene, ble jeg erklært frisk og rask. Psyken var aldri et tema.

 

 

En vond sommer

Det var da blitt sommer – og humør og fysisk form sank i takt med at temperaturen steg utendørs. For frisk og rask var jeg definitivt ikke. Det visste jeg best selv. Og det kunne alle og enhver som kjente meg se med det blotte øyet. Energien var fraværende, livsgnisten i øynene var borte.

De jeg kneppet skjorta og slepte meg ut av sykehusdøren siste gang, med beskjeden om at de ikke hadde mer å tilby, følte jeg meg enormt ensom, liten og ikke minst redd.

Det ble en vond sommer. Heller ikke daværende fastlege kunne bidra med noe så lenge prøvene var normale. Jeg tok gastroskopi for å sjekket magen og fikk til og med røntgenfotografert hodet.

– Det feiler deg ingen ting, sa han til slutt – tydelig irritert.

Jeg fungerte dårlig i familiesammenkomster og måtte ofte forlate bordet for å legge meg nedpå. Forholdet på hjemmebane ble også gradvis dårligere. Hun mente jeg fikk problemer når det passet meg, jeg følte jeg fikk liten forståelse og støtte. Og krøp ytterligere inn i min egen verden.

 

 

Skjelven og høy puls

Situasjonen forverret seg gradvis. Jeg hadde begynt å skjelve innvendig og det var et mareritt å ta seg til kantinen to etasjer opp i bygget på jobben. Derfor slutten jeg å forlate kontoret i matpausen.

Jeg fikk også problemer når vi møttes til jevnlige redaksjonsmøtene. Jeg klarte ikke å konsentrere meg om det som ble sagt, tankene var hele tiden fokusert på plagene og det ble etter hvert en kamp for å klare å gjennomføre samlingene. Selv i trygge omgivelser kun med få kolleger rundt meg, skalv jeg både i kropp og stemme når jeg måtte si noe – og fikk svettetokter og ble svimmel.

En dag jeg våget meg opp i kantinen, ble jeg fullstendig utkjørt av å gå de 32 trappetrinnene. Jeg måtte ha hjelp for å ta meg ned igjen og bli kjørt hjem.

Hjemme knakk jeg sammen på stuegolvet og foldet hendene mens jeg strigråt. – Kjære Gud. Hvorfor skjer dette med meg? HVORFOR? skrek av smerte og skulle gitt hva som helst for å få ro.

Men Gud svarte meg ikke.

Hvorfor skulle han det, forresten. Hva har jeg gjort for at han skal bry seg med akkurat meg? Tankene raste inntil jeg sovnet av utmattelse i fosterstilling på golvet med hendene foldet, og våknet ikke før kona og barna kom hjem etter en handletur i sentrum halvannen time senere.

 

 

Alkoholen ble min beste venn

Høsten kom og gikk uten endring – håpet sank og uroen steg. Ingen kunne hjelpe. Jeg hadde ingen verktøy å bruke, ingen våpen å slåss med. Utenom alkoholen, som  ble en svært god venn.

Et glass rødvin om kvelden.

To glass. Det var deilig å kjenne på sløvheten.

Tre glass, slik at jeg klarte å sovne.

Men rusen varte ikke lenge, jeg våknet som regel ved firetiden av at pulsen var høy og tankene igjen raste i hodet mitt.

Snart kom tvangstankene. Og ikke lenge etter bet angsten meg for første gang – når jeg minst ante det!

13 Replies to “Mitt helvete kapittel 2: Veien mot avgrunnen”

  1. Dette var sterke saker, Tom. Ante ikke. Men godt beskrevet av en trygg penn, ikke helt uventet slik sett – og håper du kan høste noen frukter av dette også…

    1. Hei Ole, takk for det. Joda, lever godt med det – og føler jeg har lært veldig mye både om meg selv og andre!

  2. Sterk historie Tom. Kjenner deg som en hyggelig ja-gutt, tror du at situasjonen/e ikke hadde oppstått om du hadde värt en grensesetter for deg selv. Jeg lider selv av det, og kjenner til tider at det skaper problem for meg med sosial angst, utmattelse når man skal fixe for mye. 15 år gamle etterdönninger kan man si

    1. Hei gamle ørn – mye kunne helt klart blitt annerledes om jeg hadde visst det jeg vet i dag – og ikke minst involvert andre. Ble jo en veldig ensom kamp jeg trodde jeg skulle klare å mestre alene.

  3. Så godt å høre at du er på beina igjen. Og at du til slutt fikk riktig behandling. Jeg har car-port takket være din journalistikk!

  4. Hei.. Tusen takk for at du delte denne gripende historien 🙂 Det er en fantastisk beskrivelse av en sykdoms prosess, som du har vært igjennom. Det er skremmende, hvor upersonlige mange leger opptrer, og nesten gruer seg til å ta en vurdering, som går utover de fysiske sykdommene ! Spesielt ved svimmelhet, brystsmerter, og hyperventilering.. Når det ikke er hjertet.. Så får de begynne å tenke litt lenger. Slik som tanken på muligheten, om at pasienten kan ha en begynnende psykisk sykdom ? Nei, og jeg skjønner dem også.. Flere leger har jo også angst selv.. «Vi er alle mennesker».. MEN vi må ha en mer liberal menneskelig forståelse , oss mennesker i sammen vedr psykisk sykdom. Da vil det bli mer naturlig , tror jeg. Kyssesyken som du fikk diagnose på, fikk meg til å smile.. 🙂 Jeg vil ha slutt på at psykisk sykdom, skal ha en negativ følelse.. Det er nemlig like normalt som en fysisk sykdom.. Så slutt og føle dere dumme og usikre hvis en kompis eller et familiemedlem blir dårlig.. Vi har nesten » ALLE «tror jeg, opplevd redsel og angst, som føles at det sitter en stor vond klump inni oss, og forgifter oss. De fleste har vel følt er stor redsel i sitt liv? Vi må også skjønne, at man som regel blir frisk av en psykisk sykdom.. Akkurat som annen sykdom. 🙂 Beskrivelsene av de smertene du hadde , er vonde og kjenne på, av oss som har kjent dette. Den redselen, og den smerten som man får under slike anfall er grusomme.. Ang mennesker som aldri har hatt det, er det lurt og spørre om de noen gang har vært skikkelige «fyllesyke»? Har de opplevd det? Så er beskrivelsen din, om når angsten tar deg, forståelig hos dem. Når man beskriver at det er 10 ganger verre, enn en skikkelig «vond dagen derpå» sykdom.. Da blir noen skikkelig overrasket, og sier såpass ja.. Stakkars deg.. 😀 Det vil bli flere som blir psykisk psyke i fremtiden, men dessverre så er ikke samfunnet beredt.. De burde være det, når man ser økningen i psykisk sykdom. Prestasjonene som mange skal klare her i livet, er ikke skapt for oss alle. Presset øker i krav, og prestisje. Man orker ikke til slutt.. 🙂 Ønsker deg lykke til. Takk, for at du delte din historie og dine erfaringer med norsk helsevesen også .Viktig og ta med seg i disse valgdager. 🙂 Klem, og masse lykke til..

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *