Mitt helvete, kapittel 3: Da angsten hugg første gang

Mitt helvete, kapittel 3: Da angsten hugg første gang

 

Høsten kom og ble til vinter uten at jeg merket framgang, og den gangende uroen og engstelsen lurte konstant. Jeg forsøkte tvinge meg selv til fysisk aktivitet for at ikke formen skulle falle ytterligere, men ble straffet for det stort sett hver gang. Da ble det plagsomme ubehaget i brystet forsterket og all ork og vilje var som blåst bort. Samtidig som legen erklærte meg for frisk og rask, orket jeg knapt ta meg de få trappetrinnene til 2. etasje hjemme.

 

Tristheten og ensomhetsfølelsen sank gradvis dypere i meg og hadde for lengst jaget evnen til å føle glede på dør.

Det første skremmeskuddet om at den psykiske og den fysiske tilstanden var i ferd med å brake sammen, kom da jeg minst ante det.

Desto mer skremmende var det.

 

Marerittet på Malta

Jeg hadde fått forespørsel om å dekke landslaget i fotball på Malta 14. desember, ti måneder etter min kroppslige nedtur. Det handlet om EM-kvalifisering og fem dagers opphold på denne historiske øya i Middelhavet.

Jeg var lenge i tvil om jeg skulle takke ja, men gjorde det fordi jeg ønsket å leve mest mulig som normalt, og at det kunne være hyggelig med en avveksling.

Turen ned gikk bra, jeg følte en ro på flyet ned jeg ikke hadde kjent på lenge – og var overbevist om at dette ville gå bra. Det var heller ingen fysiske anstrengelser forbundet med oppdraget på Malta, tanken på det bidro også til tryggheten.

Været var behagelig, med temperatur på dagtid som en brukbar norsk sommer. Innbyggerne var gjestfrie, hotellet var bra og maten god.

De første to dagene forløp da også problemfritt. Men da jeg våknet i hotellsengen tredje dagen, var det svært tungt å stå opp. Det var som jeg befant meg utenfor egen kropp. Jeg gruet seg til den halvtimes bussturen som sto på programmet etter frokosten, da medietroppen skulle møte spillerne til pressekonferanse.

Det ble det første tegnet på hva som skulle komme.

 

Et forvarsel

Det var midt på dagen og varmt i været da bussen stoppet foran spillerhotellet, et av de fineste på øya.

Anført av forbundets mediemann Jon Jamessen ble vi geleidet mellom fontener og blomsterprakt til et stort utendørs basseng der Drillo hadde samlet troppene.

Jeg konsentrerte om en reportasje om støtteapparatets viktighet, at det finnes en rekke nøkkelspillere også utenom de 16 som danner troppen til fotballkampene.

Øyvind Leonhardsen, for anledningen kledd i shorts og et par slipperser, svarte villig og høflig på spørsmålene og jeg kom meg på et vis gjennom dagen.

Dagen etter, var vi invitert til å overvære en lett treningsøkt. I et forsøk på å glemme uroen, var jeg frivillig ballhenter for Rekdal og Fjørtoft & co under skuddtrening. Etter et kvarters innsats følte jeg stort ubehag og en sterk trang til å legge meg nedpå – og tok meg så umerket som mulig opp på tribunen. Der lå jeg på en benk og så på den siste timen av treningen.

– Jasså, du slapper av, kommenterte en pressekollega som spaserte forbi da han skulle kikke nærmere på forholdene på pressetribunen.

– Det ble noen øl for mye i natt, løy jeg.

– Skjønner, svarte han og lo høflig.

 

 

Angsten hugg

Den kvelden ble det både en og fem og åtte flasker maltesisk brygg i baren på hotellet. Mange av de øvrige av medias representanter dro på kasinotur for å friste lykken og få tid og penger til å gå. Davy Wathne hadde reist fra slipset, men problemløser Jon Jamessen lånte villig bort ett av sine egne. Han hadde vært med denne gjengen på tur før, og var forberedt på det meste.

Kampdagen kom omsider, og fortsatt var jeg sånn noenlunde oppegående. Ingen kroppslig kollaps som hadde forårsaket stor oppmerksomhet, slik jeg hadde begynte å frykte stadig oftere.

Om hjertet skulle stoppe, håpet jeg det skulle skje i det stille. En håpløs tanke i seg selv, men det var slikt fokus som var i ferd med å sette seg i hodet. ”Hvordan dø uten å lage oppstyr”.

For å få timene til å gå kampdagen, ble jeg med i gjengen som dro på tur til hovedstaden Valetta. Jeg følte imidlertid ikke for å være sosial og gikk på egenhånd i de trange gatene i utkanten av sentrum.

Plutselig slo den til. Angsten.

Hardt og brutalt.

 

 

 

 

Løp i panikk

Uroen eksploderte, pulsen galopperte og jeg fikk ikke puste. Kvalmen presset også på. Det var høye hus på tosider av de trange gatene. Jeg var innesperret. Livredd!

Jeg begynte å løpe i panikk. Måtte bort fra de trange gatene. Måtte se sola og havet.

Hjertet banket så det sprengte i brystet, det var som et blylodd la seg på hjertet Jeg var sikker på at det var døden som kom for å hente meg.

På en eller annen måte bar beina meg til et høydedrag ved havnen. Jeg hadde lest meg opp på byens viktige historie innen jeg dro, men følte ingen annen interesse der og da enn å finne et sted jeg kunne legge meg ned. Men det var folk rundt meg. Jeg måtte kjempe meg videre til jeg fant en ledig krakk å sitte på. Jeg skalv i hele kroppen og klarte ikke å tenke klart. Tankene raste ukontrollert i hodet mitt.

 

 

Redd for å svikte

Slik satt/halvveis lå jeg en halv times tid, til klokka tvang meg til å bevege meg ned mot sentrumsgatene – der jeg tok en drosje tilbake til hotellet. Det var tross alt landskamp samme kveld, det var derfor jeg var på Malta. Skjerp deg!

Jeg forsøkte etter beste evne å skjerpe meg. Løsrive tankene fra det som hadde skjedd. Men de var låst på frykten for at noe tilsvarende ville skje under kampen. Redd for at jeg skulle svikte min arbeidsgiver.

Tenk om panikkangsten kommer tilbake midt i kampen?

Tenk om jeg bare må flykte?

Tenk om…

Tenk om…

Jo mer jeg tenkte på problemene som kunne oppstå, desto mer urolig ble jeg. Jeg hadde med to esker smertestillende i bagasjen, de var gode å ha i mangel på noe annet.

 

 

En tung landskamp

Jeg slet meg gjennom kampen på Ta’ Qali stadion, slik det norske laget gjorde det. Oppgjøret på banen ble på mange måter slik Drillo hadde forutsett det. Det ble en kamp i luftrommet, med Jostein Flo i hovedrollen. Jan Åge Fjørtoft fikk æren av å score kampens eneste mål, og håpet om å nå EM-sluttspillet levde i beste velgående. Men jeg klarte ikke å konsentrere meg om det som skjedde på banen. Jeg hadde all fokus rettet innover.

Det ble sen kveld innen pressetroppen var tilbake på hotellet igjen, og jeg var så sliten både i kropp og sinn at det ble to Paracet og godnatt.

Den natten sov jeg godt for første gang på turen, vel vitende om at det var retur til flyplassen tidlig formiddag – og det bare var å surfe hjem igjen.

Og snart var det jul.

Flyturen gikk problemfritt, og jeg fikk god tid til å tenke gjennom hva som egentlig traff meg i de trange sentrumsgatene i Maltas hovedstad.

Angst? Psykiske problemer?

Nei, det rammer ikke meg, hvorfor skulle jeg få angst? Jeg slo meg til ro med at det var noe jeg skulle komme meg gjennom på egen hånd. Noe som ville gå over.

Jeg kunne ikke ha tatt mer feil.

Det var nå det begynte for alvor.

Mitt helvete!

 

6 Replies to “Mitt helvete, kapittel 3: Da angsten hugg første gang”

  1. ….»Jeg slo meg til ro med at det var noe jeg skulle komme meg gjennom på egen hånd. Noe som ville gå over.»
    Mange tror det samme, men du konkluderer med: «Jeg kunne ikke ha tatt mer feil.» Håper du snarest mulig fikk den beste hjelpen.

    1. Hei igjen, Bjørg. Det tok fortsatt altfor lang tid innen jeg søkte hjelp. Dumt å ta en slik kamp alene i tro om at det går over…
      Heldigvis snudde spiralen da jeg omsider kom meg inn i psykiatrien.

      1. Så bra. Kjenner ikke fastlegene til de nye, gode tilbudene på Sykehuset Østfold Kalnes og de Distrikpsykiatriske Sentrene (DPS)?

  2. Jeg rystes. Det er lett å leve seg inn i dine beskrivelser, men umulig å vite hvordan det faktisk er. Men jeg rystes. Og det er bra. Jeg bøyer meg i støvet for din formidlingsevne og ditt mot. To misunnelsesverdige egenskaper.

    1. Hei Mona-Elise, takk for det. Tilbakemeldinger som varmer. Og når de kommer fra deg, vet jeg de er sendt fra hjertet…!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *