Fra arkivet: Min første HV-øvelse

Fra arkivet: Min første HV-øvelse

Forskrekkelsen var stor da innkallelsen til tjeneste i Heimevernet (HV) lå i postkassa. Jeg var overbevist om at jeg hadde dimmet for godt da jeg ble sendt hjem fra førstegangstjenesten etter fire måneder tre år tidigere med dårlig rygg, svekket syn, migrene, religiøs overbevisning om at våpenbruk var uakseptabelt – og gud vet hva annet jeg skyldte på.

”Geværmann” sto det på papiret. Jeg som nesten ikke hadde løsnet et eneste skudd under rekruttskolen på Gardermoen. Men det var ingen vei utenom. Jeg fulgte ordren og møtte opp på Ravneberget for å hente utstyr, klær og våpen og forhåpentligvis motivasjon.

Vi var en mildt sagt broket forsamling som hørte en trestjerners messe om hvor viktig tjenesten var. Vi skulle jo forsvare fedrelandet vårt om fienden dukket opp, måtte vite! Hvem vi skulle verne heimene våre mot, var det ingen av oss som riktig visste. Ikke fikk vi det fortalt, heller.

Uansett; en halv time senere, var jeg blitt en HV-soldat, med både uniform og andre effekter, AG-3 og skarpe skudd i bagasjen.

 

Utkommandert til den kalde krigen

Siden hørte jeg ikke noe mer på et par år, og hadde nærmest fortrengt hele plikten innen det neste sjokket kom: Jeg ble utkommandert til den kalde krigen. Altså HV-øvelse vinterstid – fem dager til ende på Greåker fort!

Panikken grep meg umiddelbart og jeg måtte febrilsk leter i kjeller, skap og kott etter sluttstykket til geværet, patroner, feltgenser og spade. Og hjelmen kona plantet stemorsblomster i på forsommeren.

Jeg fikk etter hvert samlet de mest nødvendige effektene, og da dagen opprant, var det bare å ikle seg den grønne presenningen. Med kryssremmer og patronbelte, følte jeg meg mer som et vandrende tomannstelt enn soldat. Jenter som synes det er staselig med gutter i uniform, bør ta seg en tur på HV-øvelse, tenkte jeg da speilbildet gjorde honnør da jeg passerte.

 

 

Sambandsstaben

Under oppstillingen, tok jeg plass bakerst og hørte områdesjefen rope noen kommandoer jeg ikke helt skjønte hva betydde. Han delte deretter ut medaljer for de som kunne jubilere for lang og tro tjeneste. Jeg undret om det kunne være noe å bli dekorert for. For er du først kommet i inn i Heimevernet, er det stor fare for at du ikke dimitterer før du er HV-pensjonist som 45-åring, om du vil eller ei.

Jeg ble til min lettelse stasjonert i sambandsstaben (trolig fordi jeg en gang ble utdannet som radio- og tv-reparatør), som hadde base i et trangt loft i en av brakkene, og lærte meg raskt å ta livet med ro – inspirert av medsoldat og veteran Tore Gunnar Minge . Etter et par timer med ingenting, sovnet jeg i sofaen. Jeg våknet brått da en overordnet plutselig braste inn i rommet og spurte høyt hvem jeg var. Jeg satte meg brått opp og var sikker på at det ville vanke refs allerede etter et par timer for å ha sovnet på post.

”Det er en nykomling”, sa Minge.

Befalet så på meg noen sekunder innen han utbrøt: ”Du blir sikkert en god HV-soldat!”

”Minge samtykket med et nikk. ”Ja, et talent. Han fant grunnstillingen utrolig raskt.”

 

 

«Jeg har besvimt», hvisket jeg 

Neste dag ble det imidlertid mer action. Jeg var en av fire som ble plukket ut til å være objekter i en øvelse med sanitetsgutta.  Med istykkerrevne klær, en rekke åpne sår, et par brudd påklistret og et øye som hang faretruende langt ned, ble vi  plassert i og rundt et bilvrak i Trøsken som på liksom hadde kjørt av veien og kollidert med et tre. Det så unektelig ille ut, og det hørtes enda verre ut da flere satte i gang å jamre.

Jeg ble funnet av en ung, tapper sanitetssoldat – også han på sin første HV-øvelse.

”Hva feiler det deg”, hvisket han etter en kjapp undersøkelse.

”Jeg har besvimt”, hvisket jeg tilbake.

«Åpne luftveier?»

Jeg nikket kjapt, i frykt for munn-til munn,  og havnet snart i stabilt sideleie. Men det var nok ikke lett å forstå hvor hardt kollisjonsskadet jeg var, da noen av de verste sårene på det tidspunktet hadde ramlet av og lå trygt bevart i baklomma mi.

 

 

Tapte krigen

Slik gikk dagene. Soldatlivet var slett ikke så ille som jeg hadde forestilt meg. Spesielt ikke i sambandet, som stort sett bare sørget for – nettopp; samband. Og løste kryssord. Geværet hadde jeg heldigvis ikke måttet røre, og da siste dagen kom, lot jeg det stå hjemme.

Det var en tabbe!

Nå skulle det selvfølgelig kriges, og jeg ble beordret til å vokte inngangen til øvelsesområdet på Bjørnland skytebane, der troppen min hadde slått leir. Jeg turte ikke si at jeg var ubevæpnet, og tok pent imot rødfisen (løskruttpatroner) jeg fikk tildelt. Ble vi angrepet, skulle jeg skyte – og med det varsle mine medsoldater, fikk jeg klare instrukser om.

Jeg tuslet mot uriasposten og håpet i det lengste at ikke fi ville vise seg.

Etter en times venting, hørte jeg det rasle i vegetasjonen, og jeg skjønte at jeg var i big shit. Da de første angriperne stormet mot meg, kaste jeg i panikk rødfis mot dem og skrek at de var skutt. Det var selvsagt nyttesløst. Snart var jeg overbemannet og lagt i bakken innen de stormet videre inn mot leiren vår.

Det hører med til historien at laget mitt tapte krigen.

Eller som jeg liker å si det; vi kom på en hederlig andreplass!

(Alle bilder: Forsvaret)

Legg igjen en kommentar