Hjelper vi barna våre til hjelpeløshet?

Er ungdom som lapper og mekker sykkelen sin selv en utdøende rase? Ja, dessverre. Og jeg må min del av skylden!

 

Det tragiske, er at det ikke er ungdommen som ikke vil eller ikke gidder. Det er vi foreldre som ikke gidder å vise dem hvordan det gjøres, eller forteller viktigheten i at de lærer det.

Vi kjører heller til nærmeste sykkelforhandler, leverer dekket og får det fikset. Eller vi kjøper et nytt hjul.

Eller en ny sykkel!

Deretter drar vi på helsestudio, på golfbanen eller til båten, mens sønnen eller datteren vår får mer tid til å være på sosiale medier eller surfe på nettet.

Alle er fornøyde!

 

 

Offer på kjøpekraftens alter

Er det en bra utvikling?

Er praktisk mestring blitt et offer på kjøpekraftens alter – bare i løpet av én generasjon?

Og hva når de som ikke lærer å mekke sykkelen, bruke kniv, fiske, klatre i trær, tapetsere vegger, gå i fjellet, kle seg riktig for å være ute i regn og kulde osv selv blir foreldre og ikke har noe praktisk lærdom å overføre?

Jeg bare spør…

 

 

 

Jeg er en pingle til far

Jeg innrømmer det gjerne; også jeg er en pingle av en pappa. Velmenende, jo visst. Men like fullt en som heller bærer børen for de små enn å la dem erfare viktigheten av å klare å bære selv.

Barn skal ha det godt. Men innebærer det at vi foreldre skal gå foran og rydde unna all motstand på deres vei?

NEI, er mitt klare svar på det.

JA, er dessverre et like klart svar på spørsmålet om jeg gjør det. I hvert fall litt for ofte.

 

 

Skremmende virkelighetssjekk

Jeg fikk en virkelighetssjekk nylig da min datter på 14 år skulle ha overnattingstur med klassen ved Langen. De skulle sykle fra skolen til Børtevann, padle oppover og til og med skyve/bære kanoen et stykke innen de kunne padle den siste strekningen. Det ble anbefalt å ikke ta med mobil for elevene.

Telt og bagasje ble fraktet i egen bil til Børtevann av skolen, men da det var meldt regn, meldte bekymringene seg.

Hos meg.

 

Min stakkars datter

Sykle i flere timer i regn? Padle i regn? Slå opp telt i regn? Min datter? Og uten mobiltelefon?

Hun hadde jo aldri syklet så langt før, og aldri lært seg å håndtere en kano skikkelig. Hvordan kunne hun ha erfart det? Jeg har jo aldri tatt henne med på en virkelig lang sykletur før. Og jeg har aldri tatt henne med på kanotur, selv om det lenge har stått på ”hadde vært kult å gjøre” – listen.

Orker hun den lange sykkelturen?

Tenk om kanoen velter…

 

 

Pakket for overvintring

I tillegg til det min datter selv pakket i bagen, dyttet jeg ned det ene plagget etter det andre. I tilfelle…

Til slutt var den store bagen så stappet at det så ut som hun skulle overvintre.

Jeg vurderte et svakt øyeblikk å be henne ta med mobilen, så hun kunne få tak i oss.

I tilfelle…

Eller i hvert fall sende en melding om at alt var ok.

Heldigvis ble det med tanken.

Hun gledet seg bekymringsløst, mens jeg kjente det på kroppen hele den formiddagen. Ba en stille bønn om at det varslede regnet måtte drøye lengst mulig, og jeg sov svært dårlig den natten.

 

Ødelagt nattesøvn

Regnet jeg fryktet, kom ikke før de skulle hjem, men da kom det også i bøtter. Klassen ankom skolen slitne og gjennomvåte, men stemningen var god. Og ingen hadde tatt skade av turen.

Min datter fortalte hun hadde hatt det svært hyggelig, og til og med sovet godt. Hun tok også med seg nyttig erfaring fra turen. En erfaring hun burde hatt lenge før hun dro, tenkte jeg.

 

 

Hva har skjedd?

Jeg skal vokte meg vel for å si at ”alt var bedre før”. Selvfølgelig var det ikke det. Men i min egen oppvekst, var foreldrene der om vi trengte dem. Men de kjørte oss ikke rundt for at vi skulle slippe å gå i regn eller snø, og vi måtte gjøre ærend for å fortjene ukepenger. På fritiden klarte vi oss stort sett selv eller med hjelp av kompisene.

Jeg sier ikke at det ene er riktig og det andre er feil, men uttrykket ”å ha det godt”, handler i dag mer om bekvemmelighet enn selvstendighet og mestring.

 

 

Foreldres egoisme?

Oppsummert, blir spørsmålene som følger:

• Gjør vi våre barn en bjørnetjeneste ved å være overbeskyttende og sørge for minste motstands vei?
• Er det egentlig vår egen egoisme som gjør at vi ikke lærer barna mer selvstendighet?
• Tenk om nettverket rundt dem plutselig blir borte. Hva da? Om de må klare seg selv?
• Hva om de må lappe sin egen sykkel? Eller satt på spissen; finne sin egen mat og søke ly i naturen for å overleve?
• Kan vi gjøre barna hjelpeløse ved å være for hjelpsomme?

Jeg bare spør…

—

Kanobildet er tatt av Visit Norway, spikkebildet av Skogsliv, sykkeldekkbildet av Coop og teltet er fra fra XXLs produktkatalog.