Mitt helvete, kapittel fire: Tvunget i kne av angsten
Vinteren ble til vår og sommer uten noen form for framgang. Formen forble elendig, jeg ble straffet for all fysisk aktivitet og tungsinnet steg stadig inn over meg.
Daværende fastlege antydet at jeg hadde blitt rammet av kyssesyken. Han mente han kunne se noe forhøyet leververdi og sykmeldte meg noen uker.
”Du må bare leve som normalt og forsøke være en glad gutt”, sa han.
Mer fritid ble mer tid til å fokusere på det vonde.
Vondt ble til verre.
Alle så at jeg led, ingen visste hvorfor
Alle kunne se at jeg led, men ingen visste hvorfor. Jeg forklarte og forklarte til de som spurte. Om kyssesyken og viruser legene ikke fant ut av.
Min gamle mor ba for meg hver kveld.
”Prøv en homeopat”, ble jeg anbefalt av en kjenning. Han hadde selv hadde gode erfaringer med naturmedisin.
Når ingenting annet hjelper, oppsøker du mer enn gjerne en homeopat. Eller hva som helst.
Den middelaldrende kvinnen spurte om livssituasjonen, hun spurte om forholdene på jobben, og om privatlivet. Jeg fortalte mye, men ikke alt. Deretter leste hun litt i sine bøker, klødde seg under haka og hentet fram et lite rør med tabletter.
Jeg fikk en ny time om en uke og en regning på 600 kroner.
Det ble med den ene gangen.
Må være forgiftet
”Jeg må være forgiftet!”
Først var det bare en streiftanke, men den vokste seg snart stor.
Kvikksølvforgiftet!
Jeg var klar på at jeg måtte bytte alle gamle plomber.
Noe måtte jeg foreta meg!
Heldigvis ble det bare med tanken.
Angsten tok bolig i meg
Angstangrepet på Malta jeg håpet skulle være et engangstilfelle og gå over av seg selv, gjorde selvsagt ikke det. Når jeg først hadde blitt bevisst på angstens eksistens og følt den enorme vreden, ble det snart en konstant frykt for at den skulle ta kvelertak på meg igjen.
Med høstmørket kom den tilbake.
Ikke brått og brutalt denne gangen, men snikende. For å ta bolig i meg.
Jeg følte jeg befant meg utenfor egen kropp hver gang jeg parkerte bilen og tok meg inn til kontoret, med bankende puls og null energi. Redaksjonsmøtene ble stadig mer plagsomme. Det var ikke mulig å konsentrere seg om annet enn egen frykt.
Det ble mye smertestillende og enda mer alkohol etter mørkets frambrudd. Et mørke som kom stadig tidligere, ofte like etter jobb.
Jeg gikk hele tiden med håpet om at bunnen var nådd, og at det derfra bare kunne gå oppover.
Men avgrunnen var dypere enn jeg kunne forestille meg.
Nattesøvnen ble stadig kortere. Tankespinnet økte i intensitet. Jeg fikk aldri fred.
Fra tre, fire om morgenen ble jeg liggende fram til vekkerklokka ringte klokka sju. Jeg dro meg i håret. Jeg klemte hodet inn mot spissen på nattbordet i håp om at det fysiske smerten skulle dempe den psykiske.
Jeg fryktet for alvor at jeg var i ferd med å bli gal.
Måtte ha fluktmuligheter
Å gå i butikken ble snart et mareritt. Angsten lå som en skrustikke i hodet mitt i det jeg gikk inn i lokalet. Jeg småløp med handlevogn og handleliste gjennom reolene. Det verste var å ta seg til varene som lå innerst.
Melk.
Jeg gruet meg ekstra når det sto melk på lappen. Helt innerst, uten vinduer, uten nødutganger. Uten fluktmuligheter.
I det jeg var på vei tilbake, mot utgangen, merket jeg det lettet noe.
Jeg skalv meg gjennom barneforestillinger på kino. Bestemte at vi skulle sitte så nær utgangsdøren som mulig. Alt handlet om å komme seg gjennom.
Overleve.
Angsten vokste stadig i intensitet, og ble konstant. Angrep meg i tunneler, når jeg uforutsett kjørte inn i kø med bil og satt sperret med biler både foran og bak. Og om jeg måtte sitte i en buss eller i en annens bil.
Kunne jeg skade egne barn?
Jeg ble livredd.
Livredd for meg selv. Jeg hadde lest om folk med psykiske lidelser som uten grunn hadde tatt livet av sine nærmeste. Kunne dette føre til at jeg var i stand til å skade det kjæreste jeg hadde? Mine egne barn?
Jeg klarte ikke å skyve de destruktive tankene vekk. Det ble som en besettelse. Jeg MÅTTE motbevise at det ikke hadde gått så langt. At det var fortsatt jeg som hadde kontrollen.
En kveld jeg som vanlig bar de sovende barna fra foreldrenes seng i andre etasje og inn på barnerommet, fikk jeg muligheten. Jeg stoppet ved toppen av trappen med min yngste datter på fire år i armene. Min daværende kone var ute sammen arbeidskolleger, så jeg var alene med de små.
Livredd ble jeg stående, tvunget til å teste meg selv.
Fireåringen lå tillitsfull og sov trygt i armene mine. Hun pustet med åpen munn og ga fra seg små klynk innimellom. Det halvlange, lyse håret hang fritt.
Hun var overlatt til to hender som ble styrt av en sentral hvor det hersket full kaos. Plutselig åpnet hun øynene og smilte spørrende til meg.
”Pappa?”
Jeg kvakk til og ble klar over den absurde situasjonen, satte meg ned øverst i trappen og gråt.
Jeg strigråt.
Drit og dra, angst!
Både jeg og fireåringen gråt mens jeg klemte henne hardt inntil meg. Vi sov sammen den natten, og jeg sov bedre enn på lenge.
Det føltes som en befrielse at jeg hadde bevist at fornuften hadde seiret over galskapen. Drit og dra, angst!
Selvfølgelig seiret fornuften. Jeg kunne aldri ha skadet det mest dyrebare jeg har. Aldri.
Men hvor lenge?
Jeg fortrengte episoden etter beste evne. Men angsten og depresjonen hadde mye mer å komme med.
Fanget i marerittet
Sarpsborg Arbeiderblad hadde arrangert en konkurranse gjennom vinteren, hvor leserne skulle tippe resultatet av engelske fotballkamper. Vinneren fikk en langhelg i London med Premier League-kamp på våren. Samtidig kunne andre melde seg på.
Som sportsleder i avisa, skulle jeg være reiseleder for en gruppe på 15 mann.
Jo nærmere vi kom avreisedatoen, desto mer gruet jeg meg. Jeg visste at jeg ville få problemer, med flashback til episoden på Malta.
Jeg kunne ha hoppet av, trukket meg og fått en av kollegene til å overta. Alle ville vel ha takket ja til en gratis fotballtur til London.
Men jeg drøyde og drøyde, i håp om at det vonde ville lette. At spiralen skulle snu retning fra det bunnløse dypet. Og jeg ville jo så gjerne leve som normalt.
Dessuten slapp jeg å forklare hvorfor jeg plutselig hoppet av.
Angsten steg voldsom de siste dagene før London-reisen. Hadde jeg hatt et sted å flykte, ville jeg ha løpt for livet.
Men det var for sent å snu.
Jeg var fanget i marerittet.
Håpet på et under
Min kone og sønn på seks år fulgte meg til sentrum da dagen kom. Kofferten var pakket for fire dagers opphold i utlandet. Det var så vidt bena bar.
Jeg unnskyldte meg med at jeg måtte et par ærender i gågata, og fikk lurt meg innom en naturkostforretning.
”Har du noe som virker avslappende?”, spurte jeg lavt den godt voksne damen bak disken. Det var også andre kunder i det samme rommet og jeg ville gjerne unngå å annonsere for all verden at jeg hadde trøbbel.
Jeg fikk anbefalt et glass med produktet ”Nervero”, og takket ja. I tillegg tok jeg med et par esker smertestillende.
Utenfor butikken skrapet jeg av etiketten, i tilfelle noen skulle oppdage at – og spørre hvorfor – jeg bar på et slikt glass med tabletter i jakkelommen. Navnet Nervero oste jo dårlige nerver og angst lang vei, det var noe jeg ikke ville annonsere.
Jeg svelget et par tabletter og to Paracet – og håpet på et under.
En reise inn i det mørkeste mørket
Den vesle bussen ventet på torget, og snart var kofferten på plass. Stemningen var selvsagt svært god blant deltagerne, og jeg forsøkte etter beste evne å ta del i gleden og le og spøke med.
Innvendig kjempet jeg for å ikke kollapse.
Jeg tok farvel med min kone og sønn og var sistemann som tok plass i bussen. Jeg skulle ha ofret hva som helst for å kunne gå hjem sammen med dem igjen. Spise kveldsmat, ta et glass vin og gå til sengs. Bagge barna kunne ha sovet i den stor senga. Jeg ville kjent pusten deres.
Hjertet. Varmen.
De vinket da døra ble lukket og vi trillet ut fra torget. Jeg så at seksåringen gråt.
Vent, ikke gå! Hjelp meg! Få meg ut! Jeg ville skrike det ut. Men det kom ikke en lyd. Jeg var jo reiseleder.
Angsten steg til et ubeskrivelig nivå.
”Noen som vil ha?”, spurte Gunnar Eilertsen, en av veteranene i reisefølget. Han holdt opp en stor flaske Jägermeister, bitter brennevin med 35 alkoholprosent.
Jeg grep flasken og drakk begjærlig.
