Drømmen om å leve litt av naturen
Jeg kjenner det ligger noen sterke gener i kroppen om å kunne være mer selvforsynt av naturens spisebord. Et instinkt og en urkraft som har vokst seg sterkere etter hvert som årene har gått på.
Plukke sine egne egg, dyrke egne poteter, bær og grønnsaker på egen eiendom.
Toppet med blåbær, multer og villbringebær fra skogen like ved.
Kortreist, ferskt og ubehandlet.
Jeg kunne sikkert ha plusset på å skyte en hjort i ny og ne og fiske egen laks og ørret i et vann like ved, stekt over åpen ild. Men akkurat den trangen har tydeligvis forsvunnet med generasjonene siden vi befant oss på jegerstadiet.
Men ønsket om å kunne være litt selvforsynt, har altså vokst seg stadig sterkere.
Dårlige forutsetninger
Problemet er at forutsetningene for å dyrke eget ikke akkurat er de beste, med adresse i Harebakkveien på Kurland, i en kjedet enebolig med noen få kvadratmeter tomt. Terrassen dekker det meste av utearealene mot sør, mens den ca fire kvadratmeter uteplassen mot nord har gressteppe.
Men i våres, bestemte vi oss for å bare gjøre det! Vi kjøpte et par pallekasser, stablet de oppå hverandre på terrassen, fylte dem med jord fra Plantasjen og kjøpte også en praktisk toppstativ og duk som hindret at fugler og andre uønskede vesener skulle ta seg til rette når det bugnet av bær og grønnsaker der.
Hva skulle vi dyrke?
Det var ikke akkurat et jorde vi hadde installert, men likevel…
Dette blir spennende!
Litt av hvert
Vi hadde et par poteter med groer i kjøleskapet minstejenta Anna og jeg dyttet nedi jorda. Kona kom med litt paprika in spe hun hadde dyrket fram innendørs, vi handlet noen Korona jordbærplanter (for å slippe å kjøpe til 80 kroner kurven) og sukkerertfrø vi plasserte strategisk i kassa.
Og jammen var det plass til en rand gulrøtter i midten også.
Så var det bare å stelle jorden godt og vente i spenning.
Uke etter uke.
Og plutselig en dag var de der; noen mikroskopiske grønne prikker. Vi jublet og vannet og gjødslet ekstra.
Noen dager senere var det blitt mange grønne prikker, og til og med noen som var i ferd med å strekke seg til værs – mot sollyset.
Mer jubel, og vi gledet oss allerede til første innhøsting.
Poteter ut av kassa gå!
Men hva var det egentlig som dukket opp?
For da kona spurte hva vi hadde sådd hvor av det som ble lagt under jorda (alt unntatt jordbærplantene), husket vi ikke helt.
Litt her og litt der, mente Anna
Det ble mange turer utom, både tidlig og sent, og vi var stolte av hvordan det spirte og grodde.
Men det gikk ikke lange tiden før potetene hadde tatt herredømme i kassa, med ris så store at de skyggela de øvrige vekstene. Vi måtte til slutt ta affære, og rett og slett fjernet dem med makt!
Vekk med potetene, altså. Men mye godt gjensto, tenkte vi.
«Hvor er paprikaen», spurte kona for femte gang, og jeg måtte til slutt innse at også de bare var å stryke av listen.
Jordbærene kom – og forsvant
Jordbærene, sukkerertene og gulrøttene vokste derimot jevnt og trutt. Flere bær var til og med begynt å bli røde.
Men da vi dro til en uke til Syden på forsommeren, glemte jeg å dekke til kassen.
Da vi kom tilbake, var det ikke flere bær igjen.
De var blitt skjæremat.
Men sukkerertene vokste seg store og fete, og vi kunne omsider foreta våre første smaksprøver fra egen kjøkkenhage. Sukkererter er vanligvis sprø, søte og saftige.
Våre smakte gress! Om det skyldtes dårlig jord eller lite sol, aner jeg ikke. Men de var uspiselige.
Bort med dem!
Heia gulrøttene
Dermed var det bare å vente på gulrøttene, og jeg skal innrømme at jeg på det tidspunktet var litt lei og lot livet i kassa leve sitt eget liv noen uker.
Den anledningen lot ikke jordbærplantene gå fra seg, og spredte seg med lynets hastighet.
Men gulrøtter fikk jeg innimellom jordbæråkeren.
Hele tre i antallet. To av dem riktignok i babystørrelse, men de smakte himmelsk.
Tenk; egendyrkede gulrøtter!
Et kjapt regnestykke viste at de kostet meg ca 700 kroner stykk, men likevel.
Mer kortreist enn dette, får du ikke!
PS; slik det ser ut i kassa nå, satser vi og skjærene utelukkende på Korona jordbær neste år!
