Mitt helvete, kapittel fem: Kamp på liv og død i London

I det døra ble lukket bak meg, steg stemningen i bussen ytterligere mange hakk. Endelig var vi på vei. Alle gledet seg stort til oppholdet i London.

Unntatt meg.

Allerede i det vi rullet ut fra Sarpsborg torg, visste jeg at dette ville bli en kamp for å overleve.

Helvetet var løs!

Angsten og uroen i kroppen var ekstrem. Hodet kjentes som det skulle eksplodere. Heldigvis var det flere spritflasker som gikk på rundgang, og jeg tok godt for meg av dem alle.

Hver gang!

Spriten var det lille halmstrået jeg fant i håp om at egenmedisineringen skulle sløve meg, gjøre meg deilig apatisk. At jeg kunne slappe av og bare nyte tilstedeværelsen.

Men det var tydeligvis ikke nok.

 

 

Fanget i 10.000 meters høyde

Angsten blusset ytterligere opp da vi ankom Fornebu. Det var mørkt ute og det var lavt under taket i ankomsthallen.

Jeg prøvde å tvinge meg selv til å endre fokus, men det var ikke mulig å konsentrere seg om annet enn at jeg snart var innesperret i en jernmaskin 10.000 meter over bakken.

Uten muligheter til å flykte.

Følelsene veltet over meg bare ved tanken. Jeg ble kvalm og småløp til nærmeste toalett, knelte ved skålen og forsøkte kaste opp. Stakk fingrene ned i halsen for å hjelpe til.

Men fikk det ikke til.

Panikken begynte for alvor å bre seg, og jeg måtte ha noe mer å drikke på. Det ble en øl i den nærmeste baren før en øl til og enda en før det var tid for å gå ombord.

Jeg rakk også en tur i taxfree-butikken, og handlet med en stor pakke Underberg og en liter Jägermeister.

Bare sånn for sikkerhets skyld.

 

 

Tom ble full

Det ble mer alkohol til maten i flyet innen jeg endelig følte at hjernen ble sløvet og tankene som snurret som en orkan inne i hodet etter hvert slakket av på farten.

Tom ble endelig full!

Jeg opplevde rusen som enormt behagelig. Jeg kunne diskutere og fleipe med sidemannen – riktignok i en snøvlete utgave av meg selv -, men jeg følte at jeg levde igjen.

Utenfor Heathrow ble følget stående og vente to timer på en buss som aldri kom, og vi måtte fordele oss på flere taxier den lange veien til hotellet.

Jeg var blitt så full at jeg knapt enset hvorvidt jeg tok taxi, buss eller tog. Angsten var druknet i sprit. Det føltes så vanvittig deilig.

Det ble mer sprit rett fra literflasken, og jeg delte villig med de tre andre som hadde stuet seg sammen bak i bilen.

Jeg fleipet og lo og sang.

Jeg var konge!

 

 

Slo brutalt tilbake

Jeg hadde ingen begrep om tid og rom da vi ankom hotellet. På en eller annen måte fikk jeg – eller noen andre – stablet meg innendørs, sjekket meg inn og i seng. For meg er de minuttene og timene borte.

Alt er svart.

Rusen tok meg bekymringsfritt gjennom natten.

Men virkeligheten ble desto mer brutal noen timer senere.

Jeg våknet langsomt til et mareritt så stort at jeg ønsket jeg aldri hadde våknet.

Pulsen galopperte og det dunket voldsomt i hodet. Jeg bråsatte meg livredd opp da det begynte å demre hvor jeg befant meg.

Langt hjemmefra.

I et annet land.

I et hotell.

I et knøttlite rom.

 

 

 

Løp i panikk

Jeg hadde spydd utover dyna og hele golvet, stanken slo mot meg.

Rommet var trangt og jeg følte panikken som et påbegynnende vulkanutbrudd.

Jeg fikk ikke puste.

Hyperventilerte. Hev meg bort til gardinene som skjulte rommets eneste vindu og røsket dem til siden.

Til min forskrekkelse, så jeg rett inn i en murvegg som sørget for at solen ikke hadde sjanse til å nå det lille vinduet i det lille hotellrommet i 1. etasje.

Jeg måtte få luft.

Måtte få puste!

Måtte se solen!

Men vinduet var ikke mulig å åpne.

Jeg løp i panikk ut av det trange rommet, ut av hotellet og ut på gaten.

Trafikken på utsiden var stor og jeg oppdaget det var mye eksos i luften og at hotellfasaden lå på skyggesiden.

Jeg begynte å løpe.

Jeg visste ikke hvorfor, men kroppen reagerte spontant på signalene fra hjernen.

Løp!

Løp for livet!

 

 

Gud, hjelp meg!

Jeg kom meg rundt de sammenhengende hotellkompleksene, rundet gatehjørnet og kjente at solen slo i mot meg.

Livredd knakk jeg sammen på gatehjørnet, satte meg ned på asfalten med knærne trukket tett inntil meg.

Jeg folder hendene og ba til Gud.

Kjære Gud. Hjelp meg.

Hjelp meg å komme gjennom dette.

Det gikk opp for meg hvilken enorm tabbe det var å ta denne turen. Jeg ville hjem. Hjem til familien. Barna. Hjem til de trygge omgivelsene.

Hjelp meg, Gud!

Slik ble jeg sittende flere minutter, mens uroen og redselen rev og slet i meg med krefter jeg ikke ante fantes.

Måtte forøke å tenke på noe annet.

Måtte forsøke kople ut tankene.

De forbannede tankene.

 

 

 

Fant ingen lindring

Jeg gikk raskt tilbake igjen, men stoppet da jeg så noen fra reisefølget på utsiden.

Heldigvis forsvant de snart og jeg kunne ta meg usett inn på rommet.

Jeg gråt i fortvilelse da jeg lette i bagasjen etter noe som kunne lindre.

Hva som helst, bare uroen slapp taket.

Nervero var ubrukelig, jeg forsøkte Paracet, en to og tre tabletter.

To små flasker Underberg fulgte, jeg ventet på at rusen skulle komme. Rusen som skulle dempe presset i hodet, rusen som skulle sørge for at de destruktive tankene slapp grepet.

Rusen som skulle hjelpe meg å overleve – i hvert fall gjennom dagen.

Lenger enn det klarte jeg ikke å forholde meg.

Jeg spydde på nytt da jeg fjernet dyna og forsøkte å vaske bort det verste klinet fra golvet.

Jeg var nødt til å holde masken etter beste evne. Finne på unnskyldninger for at jeg ikke ville bli med på pub, på sightseeing og shopping.

Jeg hadde riktignok ingen formelle oppgaver som avisas representant, men alle tok det som en selvfølge at jeg ville holde gruppa samlet og i gang.

Glem det!

 

 

Lette etter fluktmuligheter

Jeg lette i stedet konstant etter fluktmuligheter. Til å unngå å måtte forholde meg til noe som helst annet enn meg selv.

Slik ble jeg sittende lenge i senga med hodet mellom hendene, inntil jeg kjente magen skrek etter næring.

Det var fortsatt frokostservering på hotellet, men med matsalen i et knøttlite krypinn i kjelleren, blottet for vinduer, våger jeg ikke engang tenke på å gå ned.

Jeg tvang meg ut og innom en nærbutikk, hvor jeg handlet en halv liter appelsinjuice og et par rundstykker.

Jeg tok meg til nærmeste grøntområde i et forsøk på å spise, men den fryktelig følelsen i hodet slapp ikke taket.

De fleste i reisefølget var for lengst oppe og sprudler, og et par av dem kom bortom.

”Hei, blir du med og kikker litt?”

”Jeg kommer etter, må bare en tur innom hotellrommet.”

”Vi går til sportspuben og spiser. Frokosten her på hotellet er jo en vits”.

”Jeg vet. Droppet den jeg også”.

Jeg smilte og vinket.

”Sees snart”, sa jeg innen jeg ringte hjem som avtalt.

Jeg fortalte at jeg savnet dem. Men at alt var bra ellers. Jo da, hotellet er greit nok. Sees om et par dager. Hadet!

Jeg gråt i det stille.

Lenge.

 

 

Måtte rømme fra selskapet

Dagen ble enda verre enn jeg hadde fryktet. Jeg forsøkte medisinere meg selv med småflaskene jeg kjøpte på Fornebu. Små, hendige flasker som lett fikk plass i lomma.

Inntak av smertestillende tabletter jevnt og trutt.

Jeg var stadig innom hotellrommet for å fylle på med vodka og juice.

Men ingen ting så ut til å virke. Jeg klarte ikke engang å bli full, bare uvel og kvalm.

Tvangstankene forfulgte meg, hodet ga meg aldri et sekunds ro.

Det toppet seg på kvelden, da hele følget var samlet til felles middag på en restaurant like ved.

Uroen i kroppen steg bristepunktet. Kalvesteken så delikat ut, men jeg klarte ikke få ned en eneste bit.

Alt skalv inni meg.  Jeg klarte knapt å snakke.

99 prosent av meg ville helst sitte i fosterstilling og skrike.

Den siste prosenten nektet å gi etter. Kjempet hvert eneste sekund.

”Tom skal si noen velvalgte ord”, ropte plutselig en av veteranene fra nederste del av bordet og hevet glasset.

Jeg fikk fram et smil og besvarte skålen med et hevet glass. Alle løftet glassene for en felles skål for et hyggelig opphold.

Jeg merket det ble stilt forventninger til at jeg skulle si noe.

Noe morsomt.

Jeg klarte ikke sitte rolig og unnskyldte meg med at jeg måtte innom toalettet.

Tok en ny skål før jeg gikk, til stor jubel.

Angsten fulgte med, og fortalte meg at jeg aldri ville klare å gå inn til middagsbordet igjen.

Jeg snek meg ubemerket ut i mørket.

 

 

Et lite pusterom

Jeg måtte bare ut i luften, uten at det i seg selv gjorde stor forskjell på bekmørket i hodet.

Men her hadde jeg i hvert fall en viss bevegelsesfrihet. Her kunne jeg i verste fall krype inn i en bakgård dersom jeg kjente kollapsen nærme seg, uten å måtte plage noen i reisefølget.

Jeg spaserte tilbake mot hotellet og merket til min store glede at trykket lettet. Jeg kunne ta av meg tvangstrøyen en stakket stund og klarte å konsentrere meg noenlunde om omgivelsene.

Nesten helt edru!

Jeg nøt stunden, kikket i butikkvinduer, handlet en hamburger og tok meg god tid innen jeg vendte tilbake til hotellet.

Men håpet om at det var vendepunktet, brast noen få timer etter at jeg hadde klart å sovne for kvelden.

Det var fryktelig lytt mellom rommene i hotellet, og hver gang det smalt i døra ved trappen på utsiden av rommet, reagerte kroppen spontant. Hjerterytmen eksploderer. Nervene lå og vibrerte, jeg ble liggende og lytte.

Men selv om jeg forsøkte å forberede meg på at det kom flere smell i døra, kvakk jeg likevel til like mye hver gang.

 

 

Mer Underberg

 

Det ble nye doser med Underberg på tom mage. Jeg hatet nå den sterke drikken med kryddersmak, beregnet som en ekstra piff på et fett måltid.

Men samtidig var de små flaskene den eneste redningen, som kunne ta meg helskinnet gjennom oppholde uten å lage skandaler.

Naturmedisinen var allerede brukt opp, og det begynte å tære på de smertestillende tablettene.

Tenk om det ”klikker” for meg her i London.

Redselen for hva som kunne skje, forsterket problemet tusen ganger.

Tenk så mange som blir involvert om jeg blir en psykiatrisk pasient. Kona måtte forklare seg til naboer og venner. Barna ville kanskje få meldinger fra venner, som satte dype spor. Møtet med arbeidskollegene ville bli vanskelig. Jeg syntes allerede jeg kunne høre hviskingen og fleipingen.

Jeg ville for all tid føle praten om hvorvidt jeg var frisk eller fortsatt syk i hjernen. Jeg ville for all tid bli stemplet.

Dette var en kamp jeg måtte klare alene. Eller forlate denne jord på en noenlunde verdig måte.

 

 

Hvem betalte regningen? 

Denne morgenen forsøkte jeg å tvinge meg ned i kjelleretasjen for å få i meg noen smuler og en kopp te.

Jeg merket det allerede før jeg gikk inn i rommet, at dette ville bli trøbbel. Presset og trykket i hodet var sterkt, pulsen høy og kvalmen økte i intensitet.

Angsten tok over igjen. Jeg snudde.

”Hvor ble det av deg i går kveld?” spurte en bekjent da jeg sto på utsiden.

Et naturlig spørsmål når du stikker av fra felles bespisning og full tallerken – og aldri dukker opp igjen. Hvem som betalte regningen, vet jeg fortsatt ikke.

Jeg var forberedt på spørsmålet. Selvsagt var jeg det. Alt var rettet inn mot å skjule helvetet jeg gikk gjennom.

Jeg kom med en dårlig forklaring om at jeg hadde truffet noen kjenninger og blitt med dem på pub.

”Kvinnfolk?”

Jeg blunket tilbake, det ble latter – og mer ble heldigvis ikke sagt om den saken.

 

 

Liv eller død? 

Så var det tid for høydepunktet for reisen. For de andre.

Fotballkampen mellom Tottenham og Coventry.

Jeg forsøkte etter beste evne få gruppa til å ta taxier, jeg tilbød meg til og med å betale.

Men jeg ble nedstemt.

Alle syntes det var helt greit å ta undergrunnsbanen. Mye billigere.

 

Jeg trodde hodet skulle  eksplodere da jeg tok steget fra dagslys og inn i betonggapet på Paddington stasjonen og fjellet lukket seg rundt meg.

Alt inni meg meg skrek om at jeg skulle snu. Men beina gikk samme vei som resten av gjengen.

Vi tok en rulletrapp ned, og enda en – og beveget oss enda lenger fra dagslyset.

Det krydde av folk. Var trangt. Lavt under taket.

Panikken føltes utemmelig. Jeg forsøkte å tenke rasjonelt, bagatellisere situasjonen. Men å bløffe seg selv er umulig, og presset i hodet var konstant.

Jeg lengtet etter å bare gi meg over, kunne falle om. Slippe å kjempe mer.

Den samme redselen for å kollapse, var trolig det som holdt meg oppe.

Da fikk jeg plutselig et alternativ:

”Vet du at det er mange som tar livet av seg ved å hoppe ned på de høyspente skinnene”, sa en av kompisene i reisefølget mens vi ventet på at toget skulle dukke opp.

 

 

Valgte mer lidelse

Hopp, så er lidelsen over, sa galskapen.

Ikke hopp! bønnfalte fornuften – en stemme som stadig var blitt svakere, tvunget i kne og sprengt i filler.

Tenk på alle som er glade i deg. Tenk på barna hjemme.

Kanskje var jeg for feig til å hoppe ut i det ukjente.

Kanskje var det tanken på at andre skulle bære sorg over meg at jeg lot være.

Kanskje var det for å ikke ødelegge turen for de andre.

Jeg vet ikke.

Men jeg valgte mer lidelse. Mer mørke og konstant angst. Bakerloo-line med togbytte i Oxford Circus. Deretter Victoria Line nordover til Seven Sisters og to kilometers gange til White Hart Lane.

Jeg håpet det skulle lette noe da vi kom ut i dagslys og luft igjen, men ulvene angrep utrettelig.

 

 

To kilometers kanossagang

Det ble en to kilometers gange på en sylskarp egg; verdighet om du holder deg oppe, katastrofe om du ramler.

Hvert eneste sekund var en vanvittig kamp. Tankene var låst på redselen på å kollapse, på smertene i brystet, på hvor tungt det var å holde seg oppreist.

Låst på svimmelheten.

Jeg måtte angripe. Hele tiden. Ikke la tankene ta overhånd.

Jeg forsøkte være impulsiv, snakket om vær og vind, fleipet med noen Spurs-sympatisører som hastet forbi, vinket til en gammel mann som solgte supporterutstyr ved fortauskanten.

Den brune puben ”Bell & Hare” dukket opp, og jeg insisterte på en tur innom. Følget takket heldigvis ja.

Endelig et pusterom.

Og alkohol!

 

Men det var trangt om plassen i den vesle fotballpuben, det var røykfylte lokaler og fornemmelsen av å bli kvalt var konstant.

Jeg bestilte to doble vodka og juice og et glass øl i et forsøk på å bli full. I håp om at jerngrepet angsten har koplet i hodet skal slippe.

Jeg ble til min forskrekkelse ikke full, fikk bare enorm metthetsfølelse og ble kvalm. Et toalettbesøk og to fingerer i halsen, deretter var vi på gaten igjen.

Tenk å kunne legge seg ned og bare skrike, gi slipp. Nei, nå klarer jeg ikke mer…

Selvsagt klarer du mer, det er ikke noe annet alternativ…

Tenk på noe annet, tenk på barna dine, tenk på at marerittet er over i morgen kveld, da er du hjemme igjen…

Du må angripe, prate om noe. Gjøre noe. Et eller annet…

Angrip, angrip…

Tankene spant og støyet som en tørketrommel ute av ute av kontroll – ute av vater.

Hei, dere, vi bør vel kjøpe noe supporterutstyr!

Se på den gærningen der!

Heia Tottenham!

Jeg angrep etter beste evne.

Forsøkte  være morsom, hoppet opp i en lyktestolpe og ropte ”Norway, Norway, Norway” til noen forbipasserende Tottenham-fans. De vinket lystig tilbake og lo. Oppglødde, fulle nordmenn….

 

 

 

Ingen la merke til noe

Ingen i reisefølget så ut til å merke min livs kamp. I hvert fall var det ingen som tilkjennega det.

De pratet og lo og hadde det svært så trivelig på vei til White Hart Lane. Det var lørdag ettermiddag, det var fotball og en ny festdag for engelskmennene. Det var jo dette som var høydepunktet på turen, det var dette som var hovedårsaken til at de hadde betalt nesten 5.000 kroner for å være med.

Jeg var livredd da jeg tok meg inn på stadion og opp på tribunen på den ene langsiden på det store anlegget. Jeg satt sammenkrøket på stolsetet da dommeren blåste kampen i gang.

Jubelen steg. Mer støy!

Min kamp handlet om å forsøke puste dypt og rolig, forsøke fokusere på kampen, forsøke å analysere det som skjedde på banen.

Men det var umulig.

Alt var så tungt, så forbannet tungt.

Jeg følte for å gråte. Men du gjør ikke det på en tribune sammen med 22.000 fotballgale fans. Og hvem hadde vel brydd seg?

Dette er moro, kos deg med fotballen.

Jeg kloret meg til blods på armene i det skjulte for å få fysiske smerter. Hvert minutt var 60 sekunders lidelse. Da er 2 x 45 minutter  – pluss pause – fryktelig lang tid.

Tottenham vant 3-1, uten at det brydde meg.

Jeg ville ut.

Hjem.

 

 

Den siste prøvelsen

Gåturen og undergrunnsbanen tilbake ble samme lekse; konstant kamp for ikke å knekke sammen.

Etter en urolig natts søvn var jeg klar for å ta fatt på den siste dagen. Den siste prøvelsen.

Bussen til Heathrow gikk  ikke før tidlig kveld og det ble lange timer fram mot avreise. At jeg måtte sjekke ut av rommet tidlig og ikke hadde dette krypinnet dersom problemene meldte seg, forsterket uroen.

Jeg hadde lovet ungene en overraskelse fra Disney-butikken i Oxford Street, og gruet meg enormt til akkurat det.

Jeg husket så alt for godt da jeg var i de trafikkerte og støyende sentrumsgatene her for halvannet år siden, og fikk da store problemer.

Jeg visste jeg ville få det igjen.

Jeg visste så forbannet godt at hjernen var låst på at jeg skulle få en vond opplevelse.

Og det fikk jeg.

En kort taxi-tur og plutselig var jeg midt inne i et nytt mareritt. De høye bygningene la fortauene i skyggen.

Eksosen fra rushtrafikken lå lavt.

Det var vanskelig å puste.

Støyen fra mennesker og biler var grusom.

Hadde jeg visst hvordan jeg skulle gi opp, hadde jeg trolig kapitulert for lengst.

 

 

 

Vendepunktet

På et eller annet vis klarte jeg å komme meg gjennom den korte handleturen.Deretter handlet alt om å få sekundene til å gå fram til avreise.

Jeg hadde gruet meg til flyturen hjem, men den gikk overraskende bra. Jeg klarte å slappe av, vel vitende  at jeg var på vei mot utgangen. Fleipet og lo sammen med sidemannen.

På vei hjem.

Jeg lovte meg selv at jeg aldri skulle havne i en slik situasjon igjen, med visshet om at jeg ikke ville overleve.

For første gang erkjente jeg at jeg ikke ville klare kampen alene. At jeg måtte ha profesjonell hjelp. Jeg erkjente at dette ikke bare handlet om meg, men også alle mine nærmeste.

Jeg ville gjøre det for dem.

Kort tid etter skulle jeg for første gang, mer enn to år etter at jeg fikk problemer, si ordet ”angst” når jeg skulle beskrive mine problemer.

Men likevel strittet kroppen imot av alle krefter da jeg første gang tok steget inn i psykiatrien!