Mitt helvete, kapittel seks: En psykiatrisk pasient – jeg?

Mitt helvete, kapittel seks: En psykiatrisk pasient – jeg?

Etter galskapen i London tok jeg for første gang ordet ”angst” i min munn i møtet med fastlegen. Kort tid etter, sto jeg utenfor døren til voksenpsykiatrisk poliklinikk i Sarpsborg.

 

Det var blitt midtsommer 1996.

Dagene før var vanskelige. Jeg gruet meg veldig til å bli en psykiatrisk pasient, men lengtet samtidig etter å kunne få hjelp.

På en av de få gode dagene var jeg innom tanken om å droppe det. At det var et nederlag å ikke klare å komme meg gjennom på egen hånd.

At jeg fikk et stempel i panna i det øyeblikket jeg tok steget inn.

Heldigvis tok jeg til fornuft.

 

 

Knøt den knyttede lissa

Bygget lå selvsagt midt i et trafikkert lyskryss.

Jeg stoppet foran inngangsdøra, bøyde meg ned og knøt skolissen som var knytt fra før opptil flere ganger, inntil bilene hadde fått grønt lys og kjørt og ingen stirret på meg – og jeg smatt kjapt innenfor.

Jeg tenkte mye på hva som ventet meg.

En hvitkledd fyr som ville be meg ligge ned på en benk og fortelle om oppveksten min?

Eller en som selv var forskrudd og banket hodet i veggen fire ganger i timen?

Jeg måtte fire etasjer opp og ble sliten av alle trappene. Pulsen var svært høy i det jeg nådde toppetasjen. Sikkert en kombinasjon av dårlig fysisk tilstand og usikkerhet foran mitt første møte med psykiatrien.

Et bord med ukemagasiner og tidsskrifter og to stoler i en trang gang utgjorde venteværelset.

Jeg løftet instinktivt det nærmeste magasinet. Førstesiden handlet om moren til en kjent norsk sangartist som led av angst. På innsiden fortalte den godt voksne damen om hva hun har gått gjennom før hun våget å be om hjelp.

Jøss, som å lese min egen historie, tenkte jeg.

Så det var altså flere av oss…

 

 

 

Kjenning fra Bede

Jeg kjente pulsen sank og jeg klarte å slappe av.

Men hjertet gjorde et hopp i det døren gikk opp til kontoret og det dukket opp et person i døråpningen.

Nå var det plutselig alvor.

Han var kledd i sivil. Definitivt ikke hvit frakk.

«Kom inn, Helgesen!»

«Kjell Arne?»

Overraskelsen var stor da jeg ble møtt av en kjenning fra Bede.

Vi håndhilste.

Kjell Arne Johansen – psykiatrisk sykepleier.

Tom Helgesen – psykiatrisk pasient.

Jeg steg inn og kikket meg rundt i det vesle rommet. Ingen hvite frakker, intet sterilt rom. Ikke en gang en brisk til å ligge på. Her var det et skrivebord med PC og  telefon, i motsatt hjørne sto det fire dype stoler rundt et bord. På veggen henger bilder som på kontorer flest.

Jeg festet meg ved Munchs ”Skrik”.

«Litt humor må vi jo ha», sa han.

«Vær så god og sitt».

 

 

Halvt års ventetid

Tonen var umiddelbart avslappet og uformell, som om det er kommende helgs tippekupong vi var her for å diskutere.

Han kikket gjennom papirene, så opp og smilte.

«Du er heldig som har fått time såpass fort. Vi mottok søknaden for 14 dager siden og vurderte at det i ditt tilfelle kunne settes i gang medisinsk behandling umiddelbart».

«Vanligvis er det et halvt års ventetid på å komme hit».

Litt merkelig det der, tenkte jeg.

Får du en akutt hjertelidelse, bærer det av sted til sykehus med blålys. Får du derimot en akutt psykisk lidelse, må du risikere å vente månedsvis før du kan komme under kyndig behandling.

Da kan det være for sent…

Kjell Arne gravde ikke i barndommen min, ikke om oppveksten og eventuelle gamle traumatiske opplevelser.

Han ba meg fortelle hvordan jeg hadde det.

Jeg beskrev de siste årene, fra jeg fikk problemer fysisk etter Lillehammer-OL, til psyken gradvis forverret seg og depresjonen og angsten kom sigende over meg.

Han krysset av på et skjema.

«Føler du at angsten styrer mer og mer av livet ditt, at det er vanskelig å ha kontroll»?

«Ja».

«Har du ofte følelse av å være – på en måte – utenfor de situasjonene du opplever til daglig»?

«Ja».

«Leter du etter fluktruter i situasjoner du er usikker på»?

«Ja».

«Hender det du selvmedisinerer for å klare spesielle situasjoner? Altså at du drikker alkohol for å holde angsten unna»?

«Ja».

«Er plagene så ille at du har tenkt på selvmord»?

Jeg nølte et sekund med å svare.

«Nei».

 

 

Eneste veien til Veum

«Den eneste sikre veien inn til Veum (den gang psykiatrisk sykehus), er for øvrig at du sier du er sucidal», sa han.

Vi diskuterte litt det mangelfulle, psykiatriske tilbudet og den lave statusen psykiske lidelser har i helse-Norge.

Det slo meg snart at han virket å ha all verdens tid. Han så ikke på klokka en eneste gang under konsultasjonen, hastet seg ikke gjennom programmet og sa «vær så god neste!», slik jeg ofte opplevde det hos legene.

Omsider hadde han kommet seg gjennom spørreskjemaet.

Summerte og konkluderte.

«Det er mye angst her».

Jeg nikket.

«Vil tro det, ja».

«Det er også depresjon, men angsten er absolutt mest framtredende. Depresjon og angst går ofte hånd i hånd, det ene utløser gjerne det andre. Hva kom først hos deg, angsten eller depresjonen»?

«Tja. Først kom den fysiske kollapsen, deretter usikkerheten. Så kom tungsinnet og depresjonen fordi det ikke var hjelp å få. Angsten snek seg innpå underveis i prosessen», forklarte jeg.

Så fortalte han hva som fysisk skjer med kroppen når angsten angriper – om signalene fra et alarmsystem som advarer, som øker beredskapen og igangsetter forsvarsreaksjoner.

Om at angst er en viktig og livreddende beskyttelsesmekanisme i truende situasjoner.

Men når kroppen ubegrunnet sender ut stresshormoner som om vi sto overfor en livsfarlig tiger, da kan angst bli en invalidiserende tilstand som tar kontrollen, fikk jeg fortalt.

«Det er mange ting som kan utløse angsten. Det kan være nok at du er på et sted du tidligere har hatt problemer».

Alt hørtes kjent ut.

 

 

Lykkepiller

”Det du har svart, forteller at vi sannsynligvis har rett i våre antakelser. Overlegen vil nå gå igjennom journalen din. Med kjennskap om angstens mekanismer, livsveiledning og rett medisinering vil du snart komme tilbake til et normalt liv igjen. Han vil du skal prøve et preparat som heter Fontex».

«Eller lykkepille på folkemunne».

Lykkepille…

Bivirkninger…

Kjemisk lobotomering…

«Må jeg»?

«Det er ditt valg. Det er mange som har tatt seg gjennom livet med angst og innfunnet seg med det. Eller du kan forsøke å få et bedre liv ved hjelp av medisiner».

«Hva med bivirkninger»?

«Dette er en medisin du ikke blir avhengig av, og det er registrert få alvorlige bivirkninger. Men noen er det, som eventuelt vil vise seg etter hvert. Kvalme, svettetokter, døsighet, hodepine, søvnløshet. Trolig vil du også få en reaksjon i starten, som kan føles ut som angst».

«Og du vil merke det seksuelt; du vil ikke få utløsning. Ereksjonen vil være som før, men det vil ikke lenger bli sprut i sex-livet ditt», sa han muntert.

«Men i første rekke handler det om å prøve ut preparatet. Om det viser at det fungerer dårlig, eller du får alvorlige bivirkninger, stopper vi umiddelbart. Da prøver vi noe annet».

Startdosen var 20 mg/dag. Kunne økes til 60 om nødvendig.

«Det vil trolig ta litt tid innen du merker bedring, så vi må gi det litt tid», sa han, henvendte seg til sin overordnet  i naborommet – og kom tilbake med en resept – og ny time om en uke.

Han ville sykmelde meg i 14 dager, men jeg insisterte på å jobbe som vanlig. Det kunne umulig bli verre enn det jeg hadde vært gjennom.

Når jeg nå endelig visste årsaken til reaksjonene, skulle jeg nok klare meg gjennom de to ukene fram til ferien.

 

 

Lykkepille…bivirkninger…? 

Jeg følte meg lettet og glad da jeg var ute i den milde forsommerluften igjen. Vel og merke etter at jeg hadde forsikret meg om at det ikke sto biler på rødt lys med noen som kunne se meg.

Endelig hadde jeg fått en alliert ved min side, som kunne bistå i kampen mot galskapen. I tillegg hadde jeg lært mer om hva angst var, og således gitt uhyret et ansikt det var mulig å forholde seg til.
Jeg oppsøkte det mest avsidesliggende apoteket i byen – hvor det forhåpentligvis ikke jobbet noen kjente.

Men var likevel ille til motes da jeg leverte resepten.

Enda en ville få greie på at jeg slet psykisk…

Jeg fortalte imidlertid fortsatt ikke noe hjemme om besøket, og da jeg skulle ta den første tabletten, gjorde jeg det i det skjulte.

1 tablett daglig.

Men det var noe som holdt meg igjen.

Lykkepille…

Bivirkninger…

Jeg nølte lenge. Noe knøt seg inni meg.

Skal, skal ikke? Måtte gå en runde med meg selv.

Hele situasjonen virket uvirkelig. At dette handlet om meg.

Så delte jeg tabletten i to, og svelget en halv.

Den andre halve la jeg tilbake i esken, som jeg gjemte blant treningstøyet i et skap på soverommet.

Spent på hva som ville følge!

4 Replies to “Mitt helvete, kapittel seks: En psykiatrisk pasient – jeg?”

  1. Du skriver så godt….og dessverre veldig kjent. Å skrive er terapi….å lese det man har ønsket å skrive er også terapi….takk til deg! Vi er mange!!!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *