Mitt helvete, kapittel åtte: Et godt liv med angst

Mitt helvete, kapittel åtte: Et godt liv med angst

At angsten rammet meg med voldsom kraft da jeg trodde jeg hadde fått overtaket, var et enormt nederlag.

Heldigvis var jeg nå mer forberedt enn sist.

Visste hva jeg slåss mot.

Ukentlige samtaler og ny runde med medikamenter fikk meg på beina igjen. Denne gangen tok jeg dosen som var foreskrevet.

Det fulgte en sykmelding. Men jeg ville gjerne leve som vanlig, og var snart i jobb som før.

 

 

Fortsatt fysisk uvel

Den fysiske formen var fortsatt svært variabel. Hadde jeg en dårlig dag og presset meg litt på en treningsøkt, kom det ubehagelige trykket i brystet, og det meste av dagen etter var formen elendig.

Jeg ville imidlertid ikke sette meg til, og spilte bedriftskamper og trente fotball med gamlegutta som før.

Det var gøy, og det var mine fristeder.

Det ville jeg ikke gi slipp på.

Etter hvert følte jeg at jeg kunne pushe grensene litt for hva jeg kunne tåle.

I denne perioden, hvor fortsatt det meste var kaotisk, fikk jeg tilbud om å ta steget fra sportsleder til nyhetsredaktør.

Hjernen protesterte vilt og mente jeg helst burde ligge i fosterstilling i en krok og skrike. En slik stilling innebar mer personalansvar og langt større fokus på egen person.

Jeg vendte angsten ryggen og takket ja.

 

 

Kunne trappe ned

Den nye jobbhverdagen var tøff å møte, men det var i seg selv en lykkepille at jeg ikke hadde feiget ut.

Det tok jeg med meg når kneikene ble store, og jeg klarte å bygge en noenlunde fungerende ramme rundt eget liv.

Etter et halvt års tid trappet jeg ned på medikamentbruken i samråd med psykiatrien.

Det gikk mot vår.

Det vil si; lykkepillen ble erstattet med den sentralnervedempende pillen Xanor.

En kjemisk nødutgang.

Det neste året lå den alltid lett tilgjengelig i lommeboka, vel vitende om at panikkangsten kom hivende på, ville den sløve meg og redde situasjonen.

At jeg visste at den var med meg, var ofte nok til at angsten trakk seg tilbake.

Desto verre når jeg oppdaget at jeg hadde kjørt fra lommeboka.

Det kunne være nok til å framkalle den.

Jeg brukte en halv tablett  ved noen tilfeller. Det kunne være i turbulente forhold om bord i et fly eller andre presserende situasjoner.

 

 

Tok overdose

En gang overdoserte jeg meg under en redaktørsamling med A-pressen. Jeg trodde det var Paracet jeg hadde i lomma, men tok to hele Xanor og måtte virkelig jobbe for å holde meg våken og unngå å sitte med åpen munn og sikle.

Hva Øivind Taugbøl, daværende sjef for Media Øst, bablet om, fikk jeg aldri med meg.

Det gikk stadig lenger tid mellom hver gang jeg måtte ty til tablettene, og etter hvert kunne jeg kvitte meg med dem.

Jeg måtte akseptere at det ikke handlet om angst eller ikke angst.

Men en måte å leve med den på.

Takle den.

Men samtidig var jeg bevisst på at den ikke skulle definere min person. Den enkleste veien hadde vært å fortsatt kun gjøre de trygge tingene og takke nei til alt det andre.

Finne unnskyldninger til ikke å ta det besøket eller se den kinofilmen eller konserten, som jeg hadde gjort så mange ganger tidligere.

”Hadde vært gøy, men passer dessverre ikke.»

«Litt småuggen i dag. Skulle gjerne, men…”

Jeg ville imidlertid ikke at rammene om livet mitt stadig skulle krympe, derfor bestemte jeg meg for å forsøke leve som vanlig og komme meg gjennom de vonde situasjonene og akseptere at det kunne være tunge dager.

Jeg takket også ja til å bli ansvarlig redaktør i avisa midt i denne prosessen, med alt det innebar av personalansvar og oppmerksomhet mot egen person. Omtrent samtidig røk ekteskapet.

Jeg fant en vei gjennom det tunge og vanskelige, men først og fremst en vei sammen med det, og kunne etter hvert gi angsten stadig mindre oppmerksomhet.

 

 

Hva utløste elendigheten?

Hva som utløste at jeg ble rammet av depresjon og angst, kan jeg ikke gi noe entydig svar på. Men at jeg gikk måned etter måned uten at legene kunne gi meg svar da jeg fikk fysiske problemer etter OL på Lillehammer, er jeg sikker på var en bidragsyter.

Etter hvert kom fortvilelsen og håpløsheten, som gled over i depresjon – og angsten fulgte hakk i hæl.

Den største feilen tillegger jeg imidlertid meg selv.

At jeg gikk med dette uten å søke hjelp, i det tro at jeg skulle komme meg ut av det selv.

Slik fikk den psykiske krasjen utvikle seg til et livsfarlig nivå.

Det var flere tøffe år mens det sto på som verst, men samtidig føler jeg at jeg på mange måter har kommet meg styrket igjennom – med en livserfaring som kan brukes positivt.

Jeg har erfart at psykiske problemer – i en eller annen form – kan ramme de fleste, og at spesielt vi gutter kvier oss for å innse at vi sliter.

La oss være flinkere til å se hverandre!

La oss være flinkere til å bry oss om hverandre!

Jeg var  veldig skeptisk til medisinering, men innså snart at den bidro til å trekke meg inn på grunt vann da jeg var i ferd med å drukne. Derfra var det mulig å tenke rasjonelt og  møte angsten – ikke flykte fra den.

 

Et godt liv = kjærlighet

En god venn av meg skalerte betydningen av et godt liv ned til ett ord:

Kjærlighet!

Kjærlighet til den du er glad i, til dine nærmeste, til dine omgivelser.

Lever du med ekte kjærlighet rundt deg, kan gjerne verden rase rundt dere, bare dere er sammen. .

Kloke ord!

 

Jeg har også erfart hvor små marginer det er mellom å havne innenfor eller utenfor normallivet.

Om noen hadde tilbudt meg en pille da jeg var som lengst ned uten at legene kunne hjelpe meg, og sagt den ville gi meg en eneste, god dag, hadde jeg grepet den begjærlig.

Om den hadde fungert, ville jeg tigget om å få en dagen etter.

Hadde de forlangt penger for den den tredje dagen, hadde jeg trolig punget ut.

Fjerde dagen kunne jeg ha vært hekta…

 

 

Situasjonen i dag

Hvordan er situasjonen i dag, er det sikkert mange som undrer.

Jo takk, bare bra! Jeg spiller fortsatt fotball med gamlegutta – nå som regel uten å få fysisk nedtur dagen etter.

 

 

Men har angsten en gang bitt deg, vet du at den alltid kan ligge på lur. Fortsatt kan jeg kjenne på både angst og tungsinn innimellom– og vil trolig alltid gjøre det.

Men det kan jeg leve godt med!

Takk for følget!  

 

 

9 Replies to “Mitt helvete, kapittel åtte: Et godt liv med angst”

  1. Takk for ett viktig inspill, og til tider ubehsgelig lesing, fint også att du nenver det med fysisk aktivitet, at det tar tid å komme seg ettr en ökt, Takk for at jeg lärte å kjenne deg i redaksjonen i SA, du ga meg muligheten.

  2. Jeg er så glad for at du har tatt deg tid til å fortelle din historie, som du skildrer utrolig sterkt. Personlig svever jeg rundt i et virvar på et sted mellom kapittel to og fem i din historie. Terskelen for å akseptere at man ikke bør stå i dette alene er jammen høy. Heldigvis ser de tre kommende kapitlene lysere ut. Tusen, tusen takk!

    1. Hei Jens, hjertelig takk for tilbakemelding – og ja, det har kostet veldig å dele dette med noen. Trodde jo jeg skulle klare å snu det selv, men jeg måtte langt ned før jeg innså at det var angsten som hadde tatt kontroll over livet mitt og var i ferd med å ødelegge meg. Håper inderlig at du har noen på laget som kan bistå deg i kampen. Min største seier, var nok nettopp å innse at jeg måtte ha hjelp og ikke minst innse at angsten ville være der i lang tid, akseptere det og bli «venn» med den. Masse lykke til!

Legg igjen en kommentar