Fra arkivet: Tanker om en slankekur
Publisert første gang i 2004
27. juni:
Kjære dagbok.
I dag fikk jeg ei badevekt i bursdagsgave av svoger og svigerinne Hanne og Dan Kristiansen. Det tok jeg som nok et hint på at jeg var i ferd med å legge meg ut midtskips.
Det var ikke første gang jeg fikk et slikt signal. Til og med min journalistkollega Erik Langsæter – som ikke akkurat er en sylfide selv – kalte meg ”Keiko” på jobben en dag. Du vet etter den spekkhoggeren…
Vekt – pluss moms
Men for å være ærlig, starter historien egentlig tidligere. Da min samboer Eileen og jeg skulle fylle ut et skjema i forbindelse med en mor/barn-undersøkelse vi deltok på, måtte jeg oppgi både høyde og vekt.
”Hvor mye tror du at du veier?”, spurte hun.
”Jeg vet ikke riktig. Sist jeg var på vekta, veide jeg 68 kilo. Men det er noen år siden. Jeg har sikkert gått opp noen kilo siden det. Skriv 74, du, Det kan ikke være så veldig galt”.
Som sagt, så gjort. Men så hadde seg slik at det sto ei vekt beleilig til da jeg var med henne på ultralydundersøkelse noen dager senere.
Den viste 82 kilo!
Buksene hadde riktignok stadig krympet det siste året, men likevel: 82 kilo! Da bestemte jeg meg for at det måtte en kraftanstrengelse til for å snu utviklingen. Men det var ikke lett, kjære dagbok, for jeg er ikke så aktiv lenger, vet du. De siste årene har det kun blitt spill på Sarpsborg Arbeiderblads bedriftsfotball-lag, og jeg har merket at løpsradiusen blir stadig mindre. Og jeg er jo glad i både god mat og søtsaker…
Nå blir det andre boller!
Men nå skal det bli andre boller. Badevekta er den motivasjonen som skal til for å gjennomføre tiltaket. Jeg håper dette vil bli mellom oss, kjære dagbok, for folk elsker å spøke og tulle med slike ting, og det vil jeg ha meg frabedt.
Og jeg vil helst ikke begynne å spise pulver og tabletter og drikke springvann som erstatning for egg og bacon, kyllingvinger og sjokolademelk. Både nevnte Erik Langsæter (Nutrilett) og SA-direktør Pål Karlsen (Herbelife) har forsøkt seg på slike dietter, uten hell.
Nå er det kanskje ikke så avskrekkende med en Herbalife-kur. For etter hva jeg kunne erfare i løpet av det korte slankekuren til Karlsen, inngår både smørbrød med roastbiff og remulade og karbonade med løk i kostholdet. Men det må tydeligvis spises i smug.
Og gjerne med en Prince mild til dessert.
Den nakne sannheten
8. juli:
Kjære dagbok.
I dag kjøpte jeg et batteri til badevekta – for det fulgte selvsagt ikke med (slik det ofte var da jeg var liten og fikk elektrisk bil eller lommelykt i julegave, men uten batteri var den ubrukelig fram til tredjedag, da butikkene omsider åpnet igjen). Dermed var det tid for min første veiing i kveld, og med det starten på et lettere og bedre liv.
Jeg var spent, det skal sies. For sikkerhets skyld, kledde jeg av meg alle klærne – og til og med klokka på armen – for å unngå ekstra ballast.
Ja, selv brilla la jeg fra meg innen jeg besteg vekta for å møte sannhetens øyeblikk.
Men med min nærsynthet så jeg bare noen grøtete tall i displayet, så jeg måtte sette meg på huk på vekta og sprike med beina for å kunne se resultatet. Mens snurrebassen pendlet mellom 80 og 84 kilo, stoppet pila på 82,8 kilo.
Altså hadde vekta fortsatt å øke de siste månedene!
Jeg forklarte for meg selv at det sikkert skyldtes at jeg satt på huk, at det gjorde kiloene ekstra tunge. Men jeg visste selvsagt at 82,8 kilo var den nakne sannheten.
Rare dovaner
9. juli om kvelden:
82,8 kilo.
9. juli om kvelden, etter at jeg hadde vært på do:
82,4 kilo!
Kjære dagbok: Endelig et lyspunkt, men det sier kanskje mer om mine dovaner enn om min nye livsstil.
PS; var så dum at jeg nevnte for min samboer at jeg gikk ned 400 gram etter dobesøket, det fikk jeg selvsagt høre i lang tid etterpå!
Kunne kanskje bli regn
10. juni: 82,6 kilo.
Kjære dagbok.
I dag syklet jeg til jobben.
11. juni: 82,8 kilo.
Kjære dagbok.
Jeg vet jeg burde ha syklet i dag også. Men det virket som at det kunne være fare for at det kanskje kunne bli antydning til regn utover dagen, så jeg lot sykkelen stå og kjørte bil til jobben i stedet.
La på meg av joggetur
13.juli om kvelden før jeg jogget/gikk lysløypa: 82,6 kilo.
13. juli om kvelden etter at jeg hadde jogget/gått lysløypa: 82,8 kilo!
Kjære dagbok.
Jeg kan ikke helt forstå at jeg faktisk la på meg 200 gram av en tur i lysløypa. Nå brukte jeg riktignok tre kvarter på å ta meg rundt, men likevel!
Det var ingen matstasjoner underveis, jeg hadde ikke med niste – og jeg svettet faktisk en hel del.
Ja, det ble riktignok en boks kaldt øl etter turen, men det var bare for at jeg var veldig tørst og måtte gjenopprette væskebalansen.
Og en Dumle kjærlighet på pinne, og litt annet småtteri…
La på meg i dusjen!
17.juli: 80,8 kilo!
Kjære dagbok.
For første gang på lenge så jeg 80-tallet på vekta. Men det var slett ikke lenge. For etter kveldsdusjen hadde jeg gått opp 200 gram. Hvordan kan det være mulig å legge på seg bare ved å dusje?
Jeg begynner å mistenke at badevekta jeg fikk til bursdagen kanskje ikke holder mål. Kanskje en de har vunnet på tivoliet til Roy Andersen, hva vet vel jeg:
1. premie; en jo-jo.
2. premie; En pakke med ballonger.
3. premie; ei badevekt.
La på seg med ny vekt
Det fikk meg til å minnes at Torbjørn – broren min – en gang hardnakket påsto at badevekta i svømmehallen i Sarpsborghallen veide fire kilo for mye. Han hadde til og med kranglet med de ansatte i hallen om dette. Han veide nemlig fire kilo mindre på sin egen vekt hjemme, og han fikk medhold av sin kamerat Bjørn Lindblad, som også veide mye mindre på sin egen vekt enn han gjorde i Sarpsborghallen.
Min bror kjøpte seg imidlertid ny vekt kort tid etter.
Og vipps, så hadde han gått opp fire kilo!
Prøvde å lure vekta
19. juli:
Kjære dagbok.
Endelig litt framgang. Nå har jeg faktisk lært meg hvordan jeg kan gå ned i vekt bare ved å gå opp på vekta på en spesiell måte! Nemlig vet at jeg står litt langt bak og litt langt ut på siden og først legger tyngden på det ene beinet noen sekunder før jeg løfter det høyre og holder det litt ut fra kroppen.
4. august:
Kjære dagbok.
I kveld tok jeg meg en ny tur i lysløypa. Jeg satte faktisk ny, personlig rekord på runden med en tid like under 40 minutter.
Jeg stoppet bare en eneste gang. Det var da jeg plutselig var i ferd med å ta igjen to gående, godt voksne damer som gikk ørlitegrann saktere enn jeg jogget – og jeg måtte øke farten for å løpe forbi dem med stil og verdighet selv om jeg på det tidspunktet allerede var dødssliten. I tillegg måtte jeg holde farten såpass lenge at jeg var ute av syne for dem innen jeg kunne bråløp inn i skogen og pustet ut og ta en såpass lang pause at jeg var sikker på at jeg ikke tok dem igjen enda en gang.
Jeg følte meg så fornøyd etterpå at jeg feiret med en halv liter Pepsi og et glass jägermeister. Et lite, glass, vel og merke! Og la meg uten å ga på vekta!
Selge på frimarkedet
I slutten av august: Lykkelig uvitende!
Kjære dagbok.
For 14 dager siden trengte jeg nytt batteri til fjernkontrollen til tv-en. Da var veien fra godstolen til badevekta kort.
Jeg må vel innrømme at jeg ikke fikk den drahjelpen jeg håpet ved å veie meg jevnlig. Selv på dager som jeg følte meg i fin form og hadde vært aktiv, spilte vekta meg tydeligvis et puss og beveget seg i feil retning.
Derfor mangler jeg fortsatt batteri til badevekta, og har tenkt å lure den med når ungene skal delta på frimarked neste helg. Kanskje vi får nok for den til å kjøpe en vaffel til hver.
Jeg har med andre ord innsett at min ideelle vekt er lik min trivselsvekt.
Den vil jeg ikke at badevekta skal bestemme!