Fra arkivet: Tanker etter fjorårets Birken på ski

Skrevet mars 2017:

Min grunn for å gå Birken, er todelt. For det første er det greit å ha et litt hårete mål som gir en viss motivasjon for å holde seg noenlunde oppegående året igjennom. Er det flere som stiller sammen. er det i tillegg sosialt ved at man kan ha felles økter.

 

Nå består ”Team Bauer” så langt bare av svoger Dan Kristiansen og jeg, som begge debuterte i rennet i fjor.

Vi hadde begge onepiece sportsundertøy av merket ”Bauer”.

Derav navnet Team Bauer.

Det var likesom litt stusselig å ikke ha en klubb eller et team i ryggen.

 

Den andre grunnen er at jeg er ute etter opplevelser som skaper mye moro og gode historier. Birken på ski på mitt nivå, gjør utvilsom det, hvor sluttid og merke ikke er noe tema.

 

 

Skape gode historier

Også årets start skapte gode historier.

Den første før jeg hadde forestilt meg, på en hytte på Budor, hvor vi (Dan, hans far Sten som fungerte som sjåfør og motivator og jeg) hadde installert oss dagen før som oppladning før starten.

Da jeg tok skiene ut av skibagen – hvor de hadde ligget siden min svigers Erik Amundsen og jeg var noen dager på Sjusjøen for flere uker siden -, oppdaget jeg katastrofen.

Jeg hadde fått med meg hans skipar!

Mine var samtidig innelåst i en bod på Hannestad, mens han selv befant seg i Spania.

 

 

Annen vektklasse

Skiene hans var helt greie, bindingene (selv om det var et par retro Rottefella-utgaver) passet mine sko, og jeg hadde fått med meg mine egne staver.

Således var det ikke noe stress.

Problemet var at han veier mer enn meg, og har således stivere ski.

Skal jeg ha en sjanse til å komme meg de 5,4 milene over fjellet, er jeg avhengig av godt feste.

Hva gjør jeg nå?

Det var imidlertid ingen vei tilbake, og jeg kompenserte med å trekke smøresona godt framover og ikke minst brukte fredagskvelden på å spise meg opp – og lot det stå til!

 

 

Kostbar smøretur

Smøring er et eget kapittel.

Jeg forsøkte å lese meg opp før avreise, men endte med å kjøpe skismøring i alle regnbuens farger, pluss glider og stålbørste og det meste annet jeg tenkte kunne komme til nytte.

Tross nedsatte priser, kostet det meg et par tusen kroner på XXL.

Men det var vel verdt pengene om det ville gi meg en bedre opplevelse over fjellet, resonnerte jeg.

Og dro innom vinmonopolet og kjøpe en flaske smøring for meg selv også!

Vel framme på Budor, kom vi i snakk med en kar i nabohytta som jobber i sportsbutikk i Oslo. Han fortale om en dust som hadde vært innom for å kjøpe skismurning til Birken for over tusen kroner!

«Det hadde jo holdt med en boks blått og kanskje en tube isklister med dette enkle føret», sa han.

Vi sa ingen ting.

 

Vi brukte tre timer utendørs i kulda fredag kveld for å legge på nødvendige lag med guffe under skiene, og til min forskrekkelse kjente jeg krampetendenser i venstre fot innen vi var ferdige.

Jeg våget ikke si noe til de andre, og håpet at det ville gå over av seg selv.

Selv om jeg unektelig ble litt forskrekket, og tenkte på hvordan jeg skulle klare å gå i sju timer på ski om jeg fikk krampe av å stå rolig i to og en halv time?

 

 

Rakk ikke å varme opp

Lørdagen kom, og jeg rakk ikke å varme opp i år heller innen jeg måtte stille meg opp i pulje 12 på Rena like før start. Jeg gled inn bakerst, beskjeden som jeg er, og ble stående ved siden av en kar som jeg antok var på min egen alder.

Vi nikket til hverandre.

Innen han spurte åssen følelsen var.

”Litt spent. Akkurat tatt gipset etter en operasjon i tommelen. Er fortsatt vond og hoven. Har ikke akkurat fått forberedt meg så godt ”, sa jeg fornøyd og regnet med litt sympati. Men nei.

”Samme her”, svarte han. ”Har nylig byttet hofte, er spent på åssen dette går”.

”Så har jeg problemer med artrose i knærne”, la jeg til, for liksom å utligne nivået på plagene.

”Vet jeg alt om. Jeg byttet det ene kneet for noen år siden”, svarte han.

”Klarte også å pådra meg en lyskestrekk på en fotballtrening for en uke siden. Fortsatt litt kjenning til den”, fulgte jeg opp og tøyde ut litt for å understreke alvoret.

Da han snudde seg litt mer mot meg, var han tydelig stiv i overkroppen. ”En gammel nakkeskade”, sa han.

Jeg vurderte et sekund om jeg skulle nevne at jeg gikk med et hull i en visdomstann som skulle tas uka etter, om prostatautfordringer og at jeg fryktet hemoroidene skulle slå seg vrange underveis, slik de kan gjøre fra tid til annen, men heldigvis gikk startskuddet i samme sekund så jeg slapp å synke til et sånt nivå.

Og borte var han.

 

 

Verdens lengste smøresone

Hva så med selve turen over fjellet? Jo da, det startet vel greit, selv om festesmøringen ikke satt som den skulle og de åtte kilometerne i motbakke opp til første smørestasjon var svært slitsomme.

Der fikk jeg smørt om skiene, og ga beskjed om at de var for stive og at de måtte smøres godt utover den avmerkede smøresonen.

Det hjalp betraktelig. Men da var terrenget i ferd med å flate ut, og med festesmøring omtrent fram til tuppene, gikk det naturlig nok ut over glideevnen.

Tanken slo meg om å gå i nedoverbakkene slik Johannes Høsflot Klæbo går i motbakker, for å utnytte de glidede skituppene.

Heldigvis fant jeg en rytme og en måte å gå på som fungerte sånn noenlunde.

Men allerede like etter den første matstasjonen kjente jeg krampen i venstre fotblad og tær igjen begynte å nappe.

Krampetendenser jeg måtte slåss med gjennom hele turen.

Heldigvis hadde jeg såpass romslige støvler at jeg kunne løfte foten noen grader på høyre side og således fordele belastningen på foten og strekke litt på tærne.

Jeg skal innrømme jeg lenge ikke kunne skjønne åssen jeg skulle klare å komme meg i mål mens jeg slet som verst i motbakkene.

Det positive var at den ømme tommelen for lengst var bedøvd av andre kroppsdeler som var enda ømmere!

 

 

Men været var flott…

Men været var flott og jeg forsøkte hele tiden å tenke positivt.

Og slik gikk nå den ene kilometeren etter den andre.

Da jeg hadde strevet meg over Midtfjell, visste jeg at jeg kunne klare det bare ikke krampen tok meg for alvor.

Det feiret jeg med en god tur på den provisoriske doen ved matstasjonen (begynner visst å bli en tradisjon akkurat det…) mens jeg oppdaterte meg på nyheter via telefonen.

Jeg satt så lenge at svigers – som fulgte bevegelsene mine i løypa via nettet – var sikker på at jeg hadde brutt. Inntil han  overrasket kunne registrere at ”prikken” på kartet begynte å lee seg igjen!

 

 

Slo opp lyskestrekkern

I de verste plogebakkene mot Lillehammer, slo jeg opp lyskestrekken.

Men kom meg likevel helskinnet ned og kunne omsider krysse mållinjen etter min desidert ”sykeste” skitur noen sinne – på drøye sju timer, og 35 minutter bedre tid enn debuten i fjor.

Men for en følelse etterpå!

Av å ha gjort det.

Av å ha gjennomført.

Av å ha overvunnet smertene.

Av å ha kjent på det å leve!

Jeg er klar igjen neste år – og det er plass til flere i ”Team Bauer”.

Du er i hvert fall garantert mange minnerike historier!