Fra arkivet: Tanker før fjorårets Birken på ski

Skrevet mars 2017.

Når dette leses, er det tre dager til Birkebeinerrennet. Jeg har med andre ord meldt meg på den 54 kilometer galskapen på ski i år igjen – etter debuten i fjor i en alder av 57.

 

Ikke bare skal jeg ta meg gjennom en løype som stort sett er utslettet av de 10.000 som går før meg og som i to tredeler av strekningen peker rett til himmels, men jeg skal også bære på en 3,5 kilo tung sekk som skal symbolisere kongssønnen Haakon Haakonsøn.

En kongssønn som kommer til å føles ut som en konfirmant innen jeg forhåpentligvis- og i beste fall – en eller annen gang utpå lørdag ettermiddag passerer målstreken på Birkebeineren skistadion i Lillehammer.

 

 

Frivillig plage

Neida, jeg er slett ikke ute etter sympatier, for det er ingen som tvinger meg til å gå, selv om jeg har betalt 1200 kroner for selvpiningen.

Jeg må samtidig innrømme jeg er litt spent på hvordan dette kommer til å gå. Etter at venstre tommel røyk i slutten av november måned, som førte til operasjon og åtte, ni uker med gipset hånd, har det naturlig nok blitt lite både skigåing og styrketrening.

Vi snakker om totalt sju, åtte skiturer som grunnlag.

Den lengste på drøye mila.

Men det verste er at tommelen fortsatt er både vond, hoven og stiv, og stort sett bare er brukanes til å haike med.

 

Må være smart

Jeg tenker at jeg må være smart. Utnytte de egenskapene jeg er god på.

Men hva er nå det, mon tro?

Tja.

Jeg er riktignok glad i å gå på ski, men har liksom aldri fått taket på det tekniske.

Jeg har alltid følt at de fleste både går fortere enn meg, og har bedre feste. Dessuten slår jeg bakskiene i bakken med et smell når jeg går klassisk.

Og øker jeg takten, går jeg ikke fortere.

Det bare smeller kjappere bak meg, som om jeg skal skremme vekk huggorm på min ferd.

 

 

Smørebua i en plastpose

Preparering av ski har jeg lite greie på – og smørebua mi befinner seg i en plastpose fra Rema 1000. Og jo mer jeg forsøker å lese meg opp på temaet, eller ser hva som finnes av smurning i butikkhyllene, desto mer forvirret blir jeg.

Kondisjonen er heller ikke god, da artrose i knærne gjør jogging umulig, og sykkelen ble satt bort for fem måneder siden.

Skiene kjøpte jeg hos Jimmy Nordli for 15 år siden, og bærer preg av sesonger med lite snø i løypene.

Men én ting er jeg god på, når jeg tenker meg om;

jeg er utrolig god til å gå sakte på ski!

Det var det som reddet meg under Birken i fjor, som gjorde at jeg kom meg gjennom etter 7,5 timers vandring.

Jeg gikk så sakte at jeg verken fikk høy puls eller ble utmattet underveis.

Jeg pratet med folk som sto langs løypa.

Jeg pratet med funksjonærene på matstasjonene.

Jeg sto lenge i kø for å smøre skiene ved smørepostene flere ganger, og jeg var innom det provisoriske toalettet og bæsjet på Midtfjell mens jeg spilte en runde wordfeud på mobiltelefonen.

 

 

Får god kontakt med publikum

Det fine med å gå sakte, er at du kan se deg om og få god kontakt med lokalbefolkningen.

”Når ser du sliten ut. Men det er bare 48 kilometer til mål”, ropte en skøyer til meg etter at jeg hadde tilbakelagt de første seks kilometerne.

”Du ser kjekk ut, er du singel?” ropte en tilårskommen kvinne i et lystig lag litt senere og inviterte meg bort. Jeg svarte med å sette opp farta – det vil si; å smelle kjappere med bakskia og håpet i mitt stille sinn at hun ikke oppfattet det som en form for tiurleik.

 

 

God på næring

Jeg er også god på å ta til meg næring, som er en viktig del av kraftanstrengelsen.

Men det viktigste av alt; jeg har bestemt meg til å være flinkest av alle til tenke positivt. Jeg skal glede meg over hver meter jeg går, jeg skal glede meg over at jeg omsider får gått en lang skitur, og over flott norsk natur.

Jeg skal glede meg over selve livet.

Og jeg skal bidra med mitt for til å gjøre dette til en folkefest.

Uansett hvor lang tid det måtte ta over fjellet fra Rena til Lillehammer.

Jeg gleder meg!