Birken 2018: Det året jeg satt på do da starten gikk!

Birken 2018: Det året jeg satt på do da starten gikk!

  «20 sekunder til start for pulje 20”, hørte jeg til min forskrekkelse speakeren rope over høyttaleranlegget på Rena stadion. Det var «min» pulje, men akkurat da befant jeg meg på do 100 meter unna!  Da jeg kom meg ut, så jeg ryggen til de siste deltagerne forsvinne ut av stadion og ut av syne.

 

Jeg har lagt mitt tredje Birkenbeiner-renn bak meg, og skriver disse linjene med fortsatt øm muskulatur to døgn senere. Det ble den desidert mest fysisk og psykisk smertefulle turen av de tre startene, men som samtidig ga opplevelser jeg ikke ville vært foruten.

 

Hadde troen

Jeg hadde fått med meg Filadelfia-pastor David Hetlelid og Sarpsborg-prest Ragnhild Hansen på galskapen denne gangen, som ga meg styrket tro på at det skulle blir en fin 54-kilometers tur over fjellet.

 

Bildet: Ragnhild, David og meg på Rena dagen før starten. Fortsatt optimistiske og glade. 

 

David var Birken-debutant, Ragnhild hadde gjennomført den for mange år siden, og vi dro oppover til Rena dagen før for å hente startnumrene, som ville gi bedre tid og lette stresset på renndagen.

Dessuten ville de begge bli litt kjent med løypene de første kilometerne – som går rett til værs, og la snart  av gårde oppover bakkene i ren yrskap.

Mens jeg hadde mer enn nok med å holde følge.

Etter nesten 6 kilometer i det kalde finværet, gjorde vi endelig vendereis.

Allerede da, kjente jeg at det lille jeg hadde av energi og overskudd var i ferd med å bli borte, og at muskulaturen i legger og lår begynte å bli ømme.

Jeg visste heldigvis ikke hva som ventet!

 

 

Dårlig oppladning

Nå skal det sies at inngangen til skirennet langt fra var optimalt for egen del, selv om jeg har fått gått mer på ski enn noen gang før i vinter.

Etter en lang periode med influensa en måned tilbake i tid, tvang jeg meg til flere lengre skiturer selv om formen fortsatt var elendig. Det resulterte i at jeg ble dritt lei av å gå på ski, og ble etter hvert fullstendig energiløs selv ved  små fysiske påkjenninger.

Derfor leet jeg knapt på et øyelokk i uken før Birken, men hvilte og spiste meg opp på karbohydrater i håp om at energien og lysten skulle vende tilbake.

I etterpåklokskapens tegn var det dumt å bruke opp det lille jeg hadde bygd opp dagen før rennet startet!

De fleste vil nok hevde det var dumt i det hele tatt å starte…

Bildet: «Ta med noe vi trenger når du først er der», sa kona da jeg var på vei til Nordby Shoppingsenter for et skriveoppdrag en uke før Birken. Jeg kom hjem med to pakker bacon, en pose Polar-brød – og et par Fischer langrennski! Det årlige skiløpet får med andre ord mange rare utslag… 

 

 

Selvpreppede ski

Jeg har det også for meg at jeg ikke skal be om profesjonell hjelp til å preppe skiene, men gjør det selv etter beste evne innen avreise ved å lese meg opp, teste og feile på smørebordet – det vil si utendørs på en knekkstige i Harebakkveien.

Denne gangen stolte jeg mer på magefølelsen enn Yr når det gjaldt å spå temperaturen på renndagen, og smeltet inn mykere glidevoks enn det som ble anbefalt av Swix. Til min forskrekkelse, meldte de stadig kaldere etter hvert som dagen nærmet seg.

Yr og Swix hadde med andre ord  rett…

                            

Bildet:  Slik er smørebua utendørs i Harebakkveien:  En knekkstige og en pose med smurning og andre viktige produkter jeg trolig aldri vil få bruk for.

 

 

 

Rakk ikke starten

Vi overnattet på Hamar, og tok en tidlig buss til Rena på renndagen. Som litt mer erfaren birkebeiner enn de to nevnte, fikk jeg starttid 10.05 i pulje 20. De ble plassert i den aller siste puljen (23), med start 20 minutter senere. Eller blant ”ræsket”, som jeg likte å kalle den.

 

Bildet: David på bussen fra Hamar til Rena lørdag morgen, på vei til sin debut som birkebeiner. 

 

Så langt, så vel. Temperaturen hadde da steget fra 20 til 16 blå – men fortsatt var det iskaldt, for å si det mildt!

Med liten eller ingen erfaring i å kle seg i slik kulde, og samtidig klare å bevege seg til å kunne gå på ski, handlet det bare om å velge ett eller annet – og putte resten i ryggsekken.

For ikke å snakke om hva man skal ha på hendene uten å fryse først og svette senere.

Jeg vurderte både en polstret sykkelbukse for å beskytte edle deler, og polvotter på hendene, men begge ble valgt bort for noe mer bevegelig innen jeg var klar for start. Ryggsekken ble stappfull, og jeg fikk ikke plass til drikkeflasken. Men det fikk stå sin prøve!

På vei mot skistadion, følte jeg for å gå innom en av de mange provisoriske toalettene. Jeg hadde ikke mer enn satt meg på potta, innen jeg hørte speakeren rope over høyttaleranlegget:

«20 sekunder til start for pulje 20!»

Pulje 20? Det er jo meg!

Hjernen min hadde, av en aller annen grunn, rettet seg inn på start 10 minutter senere.

Og før jeg hadde fått dratt stillongs og bukse på, gikk starten, og pulje 20 ble ønsket god tur.

Hei, vent på meg!

 

 

Fikk ikke åpnet bindingen

Jeg fikk på et vis avbrutt ærendet mitt og hastet ut, bare for å se ryggen på de bakerste i min gruppe forsvinne ut av stadion og ut av syne langt der framme.

Jeg løp ned til startområdet, skrevet over et par sperringer og ville ta på skiene så raskt som mulig og komme meg av gårde.

Men opplevde da til min fortvilelse at låsemekanismen på den ene bindingen satt bom fast.

Jernklædden som skal feste skotuppen rikket seg ikke!

Enten var den frosset fast eller den var full av klister.

I panikk, tok jeg skistaven og prøvde å bende den løs. Jeg hørte et knepp – da piggen på skistaven knakk!

Jeg hadde ikke noen annet valg enn å gjøre samme øvelse med den andre staven, og det fungerte heldigvis bedre.

Mekanismen på bindingen fungerte igjen som den skulle igjen, jeg kunne ta på skiene og legge av gårde i ensom majestet mot de ventende 54 kilometerne.

Fire minutter etter at min flokk hadde dratt , ett minutt før neste pulje ble sluppet løs.

Og med en stav uten pigg.

En dårlig start?

Definitivt!

 

 

Tissen som forsvant

Jeg forsøkte å tenke positivt. Men de første kilometerne ble langt tyngre enn de var dagen før.

Det ble snart kaldt, spesielt i underliv og på hendene.

Jeg kom meg likevel på anstendig vis opp til første matstasjon, hadde tatt igjen noen få og blitt passert av veldig mange.

Og det var fortsatt bikkjekaldt!

Jeg tok til meg et par lefser og drikke på Skramstad, og kjente jeg måtte veldig tisse – som jeg ikke fikk fullført innen den hektiske starten.

Jeg plukket meg ut ei gran like ved løypa, stakk hånden ned i buksa, men fant ikke tissen!

Om den hadde funnet seg et sted i le eller det var fordi hendene var stivfrosne og uten følelse skal jeg ikke spekulere i.

Kanskje var det en kombinasjon.

Jeg valgte å forsette med uforrettet sak mot neste matstopp seks kilometer unna – i håp om at sola da hadde begynt å avgi varme og det fantes en toalett det var mulig å lukke seg inn og sette seg ned på.

 

 

Gikk på trass

Innen den tid, var imidlertid all energi borte og kroppen svarte med å lage kramper.

Trolig fordi jeg fortsatte å gå på ren trass.

Den nappet først i venstre legg, og litt senere i venstre fotblad – og deretter i høyre.

Og det var fortsatt bare motbakker å se – og fire mil til mål!

Lårene holdt heldigvis stand en tid til innen de også fulgte oppfordringen om å lage smerter. Det ble både en fysisk og mental kamp.

Gi opp?

Fortsette?

Jeg tøyde ut og ristet løs så ofte jeg kunne, forsøkte fylle på med næring der det var mulig.

Men først og fremst prøvde jeg å fokusere på den flotte naturen, været som nå var blitt behagelig varmt av den strålende sola, de som gikk sammen med meg, de flyktige møtene og korte replikkene med andre mennesker jeg trolig aldri vil se igjen, den herlige stemningen og folkefesten langs deler av løypa.

Men etter hvert måtte jeg konsentrere meg kun på bevegelsene:

«Ned med den ene skien, spark i fra, flytt tyngdepunktet og glid maksimalt ut på den andre. Ned med den andre skien, spark i fra, flytt tyngdepunktet…

Slik klarte jeg å holde i gang selv om føret var trått, gliden dårlig og kroppen var død.

 

Bildet: Det er mange motbakker som skal beseires under Birkebeinerrittet. 

 

 

Jägermeister? Ja, takk!

Da jeg omsider var på vei opp mot Sjusjøen, takket jeg ja til en kopp Jägermeister fra tre jenter som satt langs løypa og hygget seg. Ikke at jeg trodde den ville gi meg mer energi, men jeg tenkte det kanskje gjorde det litt mer moro å ha kramper…

I min tilstand, gikk alkoholen rett i pæra, og jeg måtte hive innpå tre kopper kaffe og en cola på matstasjonen for igjen å komme på rett spor.

Det gikk radig ned bakkene mot Lillehammer, da jeg nesten ikke hadde krefter til å ploge i de bratteste hengene.

Jeg talte ned for hver kilometer, men først da jeg kunne lese fem, fire tre og to kilometer til mål, forsto jeg at jeg ville overleve.

Så krysset jeg endelig målstreken, rundt sju timer etter at jeg startet.

Jeg hadde klart det!

Det eneste livet hadde handlet om de siste seks timene; om å ta det neste steget – og ett steg til.

Om å glemme smerten.

Om å komme i mål.

Jeg kikket utslitt men stolt rundt meg etter målgang – og registrerte at absolutt ingen brydde seg!

Ingen klappet meg på skulderen, ingen applauderte, ingen så engang på meg.

Speakeren var opptatt med å intervjue en svenske som visstnok hadde gjort en bragd ved å gjennomføre.

Og David satt allerede og drakk kaffe i Håkons hall!

 

 

Trenger ny kropp

Ragnhild hadde sloss med en diger vannblemme underveis, men tok seg gjennom med stil.

– Neste år må jeg ha nye støvler, sa hun etterpå.

– Neste år må jeg ha ny kropp, svarte jeg.

Vi kom oss tilbake på hotellet i Hamar, fikk oss en bedre middag og noe godt i glasset og delte alle uforglemmelige øyeblikk – og hadde allerede bestemt oss for å gå også neste år.

Men innen den tid, skal jeg forberede meg godt…!

 

Bildet: Hva gjør det vel om du er flere timer unna å klare merket når du får mottakelse som en vinner når du kommer hjem! Det vanket gratulasjonsplakater, premie og nybakte muffins med norske flagg på fra minstemann Fantastisk! 

 

Legg igjen en kommentar