”En tur rundt i byen”
Det er fredag, fortsatt formiddag, og jeg er på vei hjem fra en hyggelig reportasjejobb i Sponvika. I det jeg nærmer meg Sarpsborg, fødes tanken om at jeg ikke skal gjøre som jeg alltid gjør; kjøre rett hjem og skrive ut reportasjen i mitt eget selskap.
Det hadde vært hyggelig med en rusletur på torget og gågata.
Kanskje slå av en prat med noen kjente, sier en del av meg.
”Kjør rett hjem og bli ferdig med jobben”, sier en annen, velkjent tanke.
”Du slipper å være sosial og forholde deg til andre mennesker».
«Det er tryggest for deg, det trives du best med”.
Trosset sjefen
Det er helt klart sistnevnte som har vært sjefen for området over snippen gjennom mange år, og jeg har som regel fulgt de ordrene som har kommet derfra.
Denne gangen trosset jeg ham imidlertid.
Svingte av E6 og kjørte mot sentrum.
Allerede da føltes det ut som en liten seier.
Klokka er så vidt passert 10.00 i det jeg parkerer ved Storbyen, betaler parkeringsavgift med god margin og spaserer mot torget.
Byen er allerede i ferd med å våkne til liv.
De første gjestene har funnet sin plass hos Egon, bodene på torget er åpnet og de første salgene slått inn i kassa.
Fanget i en bamseklem
Jeg har ingen ærender, derfor setter jeg kursen mot gågata bare for å nyte finværet og ta til meg impulsene som måtte komme.
Jeg befinner meg fortsatt på torget i det Terje Forsberg og kona Grethe kommer imot meg, og jeg er umiddelbart fanget i en bamseklem av den røslige karen.
Det er alltid hyggelig å treffe Terje.
Som regel handler dialogen om ”gamle dager”, om livet og oppveksten på Bede.
Så også denne gangen.
Om forskjellene på å vokse opp den gang og i dag.
Ingen lager sprettert og pil og bue lenger, ingen bygger granbarhytter eller lærer seg å spikke med kniv eller kappe land.
Og det er blitt så farlig å klatre i klær at foreldrene skjermer sine barn fra det.
Vi er skjønt enige!
Slåsskamper
Vi er også innom ungdomstiden.
Om ”slippen” på Forum og Hjørnet ved midnatt lørdager hvor det var like obligatorisk med slåsskamper utenfor som det var med rekesmørbrød på Silhuetten. Terje var selv jevnlig involvert i heftige nevekamper, spesielt på Hotellet i Høysand, minnes han.
Vi kommer innom temaer som ”Harry-runda” rundt dagens torg, innvandrere både fra Nord-Norge og Afrika, media, netthandel og mye annet også i løpet av det kvarteret det uplanlagte og tilfeldige treffet varer- innen kona minner ham om at han var på vei for å klippe seg.
Vi sier ”ha det” og går hver vår vei, jeg inn i gågata og han motsatt vei.
Jeg løfter blikket og observerer, tenker at gågtata har blitt fin – med beplantning og utsmykninger.
Jeg spaserer opp til Genesis i området jeg fortsatt kaller ”skoleparken”, innen jeg tar samme vei tilbake (selv om en kjenning i hodet mitt vil at jeg skal ta Kirkegata tilbake, som er korteste vei til bilen og færre mennesker).
To sider av livet
Jeg ser Turid Asbøll komme gående i mot meg med ryggsekk og høyt tempo. Slik jeg ofte seg henne mellom Kurland og sentrum. Hun er flink til å bruke beina, Turid – det er en god egenskap, tenker jeg.
Flere burde fulgt i hennes fotspor.
Flere av restaurantene er i ferd med å fylles opp på uteserveringene, og det slår meg viktigheten i at vi faktisk bruker de tilbudene vi har.
Ellers er de snart borte.
En skokk begeistrede unger fra Hafslundsøy barnehage på ekskursjon kommer inn i gata foran meg, i det samme en gammel mann med stokk passerer.
Hver sin vei.
I hver sin ende av livet, tenker jeg.
Et påbegynt liv.
Og et levd liv.
Spør ikke om alder
Men gågata spør ikke om alder, heller ikke den behagelige forsommersola eller de fargerike staudene.
Det er egentlig mye som ikke handler om alder, tenker jeg.
Vel vitende om at jeg selv har passert middagshøyden.
Det handler om å ta til seg det man kan av dagen.
Av øyeblikkene.
Skape livskvalitet der man befinner seg.
Tenker jeg.
Hvem er du?
Jeg passerer Viking Frisør og ser en tatovert kar i en stol på utsiden. Antagelig en ansatt, eller eier.
Med innvandrerbakgrunn.
Skummelt, eller…?
Han har sikkert en spennende historie å fortelle, som det skulle vært moro å få et innblikk i.
Men jeg stopper ikke og spør.
Dessverre.
Og får trolig aldri vite det.
Tenk om vi hadde vært flinkere til å ta kontakt med hverandre.
Være nysgjerrige på hverandre.
Spesielt på de som ikke er født og oppvokst her.
Vi er mer engstelige for fremmede enn nysgjerrige.
Vi dikter heller opp vår egen historie om dem enn å lære dem å kjenne.
Så mye vi kunne ha forstått.
Så mye vi kunne ha lært…
Ole Werner Mathisen
I det jeg svinger inn på torget, ser jeg en velkjent skikkelse i Ole Werner Mathiesen, som står og prater i telefon.
Han avbryter raskt i det han ser meg.
Gliser bredt.
Det blir en nytt, hyggelig og uformelt treff på torget.
Denne gang er temaet den kommende og prestisjefulle treningen i Sarpsborghallen noen få timer fram i tid.
Ole Werner er nylig blitt pensjonist.
Men er uforskammet sprek og elsker de ukentlige fotballøktene.
Selv om det nå er snakketøyet som er mest trimmet…
Ole Werner har funnet sin plass blant likesinnede.
De som møtes på torget for å preke.
Jeg er ti år yngre enn de fleste her, sier han.
Men fikk innpass i gjengen på grunn av min fars og egne prestasjoner.
Mye handler om hvor mye bedre alt var før i tiden, så det hender jeg må si dem i mot. Vi bor i et land hvor det er godt å leve og bli gammel i, minner han om.
Byen = menneskene
Vi skilles og min spasertur er snart over.
Før jeg setter meg i bilen, gjør jeg noen refleksjoner på en krakk ved kirkeparken.
Jeg tenker at Sarpsborg sentrum er et fint sted.
Og at jeg bør oppsøke den oftere.
Men jeg tenker først og fremst at det er menneskene som gjør byen attraktiv.
Som er byen.
Det er du og jeg som skaper den.
Uansett alder og sosial bakgrunn.
2o kroner og litt svette
Spaserturen tok meg en time og kostet meg drøye 20 kroner.
Og litt svette under armene.
Men ga meg mange gode opplevelser.
En enorm avkastning.
Og ikke minst fikk jeg en nyttig påminnelse om at det er smart å stoppe opp innimellom.
Bryte vante rutiner og bare være tilstede.
Gi de uplanlagte møtene med mennesker en sjanse.
At jeg valgte å gjøre det i dag, føles i seg selv som en seier!
Ta min hånd og bli med…
Når jeg skriver dette, henter jeg fram refrenger til Finn Kalviks ”En tur rundt i byen”.
Og oppdager at jeg synger med, glad til sinns:
”Så fortell ikke meg at du er ensom,
Og at solskinn aldri nåe frem til deg
Kom ta min hand og bli med meg
På en tur rundt i byen,
Så vil du snart forstå at
Du tar fullstendig feil”
God helg!