Tok jeg livet av lillebroren min?

Tok jeg livet av lillebroren min?

Hva skjedde egentlig den dramatiske dagen 20. november for 58 år siden? Var det jeg som forårsaket at Jon, lillebroren min døde? 

Hvilke spor satte det i et barnesinn? Er det derfor jeg har båret på en udefinerbar tristhet hele livet? Som har gitt god grobunn for innesluttethet, lavt selvbilde, uro og angst?

 

Spørsmål jeg aldri vil få svar på – i hvert fall i dette livet.

Jeg var to år og nær fem måneder gammel, og har ingen minner fra denne skjebnesvangre dagen. Ingen vet med sikkerhet hva som skjedde. Bare at jeg var alene med ham i rommet.

I mangel på svar på hvordan og hvorfor han døde, ble det konkludert med av de voksne at jeg hadde kvalt ham med tåteflasken.

De fant ingen andre forklaringer.

 

 

En skjebnesvanger avgjørelse

Vi bodde i andre etasje i huset til min onkel  i Nordbergveien på Bede, mens vårt eget var under bygging knapt 80 meter unna.

Min far, Sverre gjorde det meste selv, og tilbrakte all ledig tid på tomten.

Så også denne dagen.

Mine eldre søsken var ute og lekte, mens mamma, Jon og jeg var hjemme.

Pappa hadde mast på mamma om å stikke innom for å se på et golv han hadde støpt. Da Jon var matet og hadde sovnet i barnesenga, tok hun en beslutning som har fulgt henne som et mareritt siden.

Hele livet har hun viet til å ta vare på sine barn, men denne dagen tok hun sjansen på å ta den korte turen bort til byggetomten mens minstemann sov og jeg satt og syslet med mitt. Jeg så på glansbildene til Toril, søsteren min, er jeg blitt fortalt.

Mamma var borte noen få minutter.

Da hun kom tilbake, var Jon livløs.

Død.

 

 

Skrikene og panikken

”Jeg krøp rundt på golvet og skrek i fortvilelse, jeg forsøkte munn-til-munn for å få liv i ham, men ingen ting nyttet”, har mamma fortalt.

Jeg kan se for meg den panikken og frykten som preget henne da hun ikke fikk liv i barnet.

Skrikene.

Den hysteriske gråten.

Hjelpeløsheten.

Og senere selvbebreidelsene – som hun har måttet leve med siden.

Flere voksne kom til, men ingen kunne gjøre noe for den lille gutten.

Pappa, som hadde hørt skrikene helt opp til byggeplassen, kom løpende, la den døde kroppen i baksetet på bilen og kjørte i all hast til sykehuset i Sarpsborg.

Men det var selvsagt for sent.

 

 

Ikke-tema i familien

Gjennom barndommen og oppveksten har dødsfallet vært et ikke-tema i familien.

Jeg visste riktignok at jeg hadde hatt en lillebror som døde, men ble aldri invitert inn i de voksnes sorg. Ble aldri invitert med til graven, og visste knapt hvor den lå før i voksen alder.

Det har aldri eksistert noen bilder av ham, i hvert fall ikke meg bekjent.

”Vi ville nok beskytte dere ved å ikke snakke om det”, har mamma fortalt meg.

De ville skjerme meg for det de trodde var sannheten om dødsfallet.

Skjerme meg fra meg selv.

Det er først i voksen alder at jeg ble fortalt om min påståtte rolle i dødsfallet. At Jon hadde våknet mens mamma var ute, og begynt å skrike. Deretter hadde jeg tatt tåteflasken med melk, som sto på en kommode like ved, og begynt å mate ham i voggen til han ble kvalt.

”Du hadde flyttet en stol bort til kommoden hvor flasken sto, og da jeg kom tilbake, sa du at ”Jon vil ikke ha flaske”, fortalte mamma da jeg tok opp temaet for noen år tilbake.

 

 

Var det  krybbedød? 

I ettertid har hun konkludert med at Jon var offer for krybbedød, som den gang ikke var en kjent dødsårsak. Etter det hun kan huske, hadde han ikke noen tegn på at han hadde kjempet for livet. Det var ikke noe melkesøl, som det trolig ville ha blitt dersom jeg hadde forsøkt mate ham med flasken til han ble kvalt.

Det så ut som han fremdeles sov da mamma oppdaget at han ikke pustet, fortalte hun.

Jeg har også forsøkt å overbevise meg selv om at det var krybbedøden som tok ham, selv om jeg ikke vet – og aldri vil kunne vite.

Men hvor var jeg midt i dramatikken og panikken?

Hva tenkte jeg, en toåring som var vitne til det hele? Som sikkert ble spurt gang på gang om hva som skjedde.

Forsto jeg noe av det?

Hørte jeg de voksne konkludere med at han må ha blitt kvalt av flasken når jeg matet ham?

Ble jeg lei meg og gjemte meg bort?

Jeg kan ikke bære noen selvbebreidelse over det som skjedde, og heller ingen nag til de som la lokk på det. De gjorde det de trodde var best for meg og søsknene mine.

 

Det er ok, sa Jon

Jon kom til meg i en drøm for en tid tilbake, som jeg aldri har opplevd før eller senere. Da var han blitt såpass stor at han kunne gå, og kom mot meg med utstrakte armer.

”Det er ok, Tom», sa han.

”Det er ok”.

Det er også det eneste konkrete jeg kan holde fast i.

At det er ok.

Jeg ville så gjerne lært deg å kjenne, lillebror. Kanskje kunne vi spilt fotball på samme lag, dratt sammen på turer og erobret verden sammen. Kanskje kunne vi  gått Birken sammen på våre godt voksne dager.

Kanskje hadde du vært med på rulleskituren jeg gikk alene i går kveld.

Jeg vet ikke hvem du er. Men jeg savner deg.

Men det er ok, Jon.

Det er ok!

 

 

6 Replies to “Tok jeg livet av lillebroren min?”

  1. Jeg har aldri hørt denne historien, enda jeg var din nabo. Alt ble tystet ihjel før. men det vi ikke kan gjøre noe med, må vi la fare mellom våre fingre. Eller kan sorgen bli for stor og bære, for det skjer jo noe gjennom hele livet. Kjepeklem fra din venninde wenche. Kom gjerne til meg og prat.

Legg igjen en kommentar