Mitt helvete, kapittel sju: Oppgjøret med angsten

Jeg klarte aldri helt å akseptere at jeg skulle bli fast bruker av lykkepiller, og etter å ha lest mulige bivirkninger av preparatet Fontex, ble jeg enda mer skeptisk.

Jeg ville likevel gi det en sjanse, men fortsatte å halvere dagsdosen på én pille den første tiden.

Jeg merket kjapt en følelse av sløvhet og lett kvalme, og en forsterket uro.

Bivirkninger.

Følelsen av å se meg selv utenfra på vei til jobben, vedvarte. Det samme var den indre skjelving, de sosiale utfordringene og den generelle angsten.

 

 

Den høye terskelen

Det ukentlige besøket til min faste psykiatriske sykepleier Kjell Arne på voksenpsykiatrisk poliklinikk var derimot oppløftende.

I hvert fall når jeg først kom meg inn.

Fortsatt gjorde jeg de mest underlige øvelser for at ingen skulle se meg gå inn den døra i det gule bygget i et trafikkert veikryss.

Flere ganger hadde jeg på joggebukse og joggesko, kom løpende bort til bygget, stoppet og tøyde ut mot veggen mens jeg smugtittet om det var biler i veikrysset – innen jeg hastet på innsiden.

En annen måte, var å prate i mobiltelefon, ha blokk og blyant i den andre hånden og late som om jeg var på vei til en jobb.

Blokka hentet jeg fram igjen og holdt godt synlig når jeg tok samme vei ut.

 

 

Se angsten i hvitøyet

Samtalene var svært positive. Jeg fikk stadig mer kunnskap om kroppens og sinnets mekanismer og ikke minst hvordan jeg skulle møte angsten.

Jeg skulle se den i hvitøyet, og fikk hjemmelekser i å puste med magen.

«Det er ikke mulig å løpe fra angsten. Da må du løpe fra deg selv», sa Kjell Arne.

Ord som fikk meg til å endre holdning.

Fikk meg til å erkjenne – om ikke overfor mine omgivelser, så i hvert fall overfor meg selv – hva jeg egentlig slet med, og at dette var en kamp jeg ikke kunne unngå.

Jeg måtte ønske den velkommen og la den bli en naturlig del av meg. Prate med den. Ufarliggjøre den.

Jeg var innstilt på å ta kampen!

 

 

Den herlige følelsen av glede

Samtidig ønsket jeg ikke å gi angsten mer oppmerksomhet enn den fortjente. Jeg lengtet etter å kunne leve som vanlig og ha fokus på de dagligdagse tingene.

Og plutselig en solskinnsdag en lørdag vi var ute i skogen, kjente jeg den; den herlige pirringen i kroppen.

Som jeg fryktet var borte for alltid.

Jeg følte glede!

Glede over livet.

En følelse jeg ikke hadde kjent på to år.

Tårene trillet.

Jeg gikk for meg selv og gråt stille.

Et håp var tent.

Så vanvittig godt å kjenne på.

 

 

Grudde meg til ferien

Samtidig gikk jeg og grudde meg fælt til den planlagt Norges-ferie med bil. Det betydde mange tunneler.

Lange, tette, bekmørke tunneler.

Jeg slet nok som jeg gjorde med den godt opplyste Nordbytunnelen på 3850 meter, og lette stadig etter muligheter til å avlyse.

At det er mye fint å finne på her hjemme også.

Ordene til Kjell-Arne dukket opp. Møt angsten. Ta kampen. Ikke la angsten styre deg og dine valg.

Jeg bestemte meg for å gjennomføre turen. Men ble uvel bare ved tanken, og bestemte meg for å følge den anbefalte pilledosen i håp om at det ville bidra til å hjelpe meg gjennom.

Over fjellet gikk greit, inntil den første, lange tunnelen nærmet seg.

Hjernen ville fokusere på frykten for hva som kunne skje om jeg fikk problemer – panikkangst på en trafikkert vei midt i en tunnel med kone og to små barn å ha ansvar for.

Jeg følte meg som en tikkende bombe.

Det var fortsatt tid til å snu.

Jeg pustet dypt

og kjørte inn i mørket!

 

 

 

Hugo og meg

Angsten dukket opp straks dagslyset ble borte, men denne gangen ville jeg forsøke å snu opp ned på situasjonen. Komme den i møte.

Jeg ønsket angsten velkommen innimeg.

”Nå skal jeg  ta deg og meg og kone og barn gjennom”, sa jeg til den i tankene mine.

Så fikk jeg for meg at jeg ville materialisere den ved å gi den en fysisk form og plassere den på skulderen min.

Jeg ville se den i øynene.

Et navn. Jeg ville gi angsten – den lille fyren som satt på skulderen min og bare ville gjøre djevelskap – et navn.

Jeg ville se den og snakke med den.

”Hugo”, var det første som slo meg – av en eller annen grunn.

”Hugo og jeg”.

Sammen kom vi oss trygt gjennom tunnelen. Og den neste. Hugo ble stadig mindre plagsom. Nå som jeg visste hvem han var, var han ikke så farlig lenger.

Jeg kunne bry meg mindre om ham.

 

 

Jeg oppdaget solen

Jeg klarte å gi slipp på det negative fokuset. Gi slipp på de negative tankene. Gi slipp på redselen for å få angst.

Jeg snakket med barna og kona om forventningene til ferien og hotellet som ventet oss i Bergen.

Vi sang Thorbjørn Egner-sanger fra en kassett med barnesanger.

To nye tunneler.

Da vi kom til en rasteplass, svingte jeg av, stoppet bilen og gikk ut.

Jeg ble stående med armene strukket mot himmelen og sollyset. Følte for å rope ut i takknemlighet. Takke Gud, takke hele verden.

Det ble med ”yes, yes, yes!”

Barna skjønte ikke helt hva som foregikk, men begge lo da de så faren stå og hyle mot himmelen.

Jeg satte meg på kne og la armene rund dem.

Se, hvor fin naturen er.

Se vannet, se fjellene.

Se himmelen!

Så tok jeg hendene til barna og vi danset rundt. – sikkert til stor munterhet for alle forbipasserende

Bææææ, ropte en sau like ved.

Bææææ, ropte jeg tilbake.

Barna lo.

Livet var herlig!

I de gjenstående 20 tunnelene mellom Voss og Bergen fikk ikke Hugo være med!

Det ble en fin ferie. Langt fra uten at angsten meldte seg jevnlig. Men nå fikk den ikke bestemme, bare være en del av følget.

 

 

Angsten slapp taket – en stund

Jeg hadde fått det halmstrået jeg hele tiden har håpet på, og grep det med begge hender. Angsten ble stadig mindre plagsom utover sommer og tidlig høst.

Jeg kunne gå i butikken uten å bli angrepet, jeg kunne sitte på kino med barna uten å tenke på mulige fluktruter, jeg kunne sitte i frisørstolen uten å frykte at jeg skulle få problemer.

Etter hvert følte jeg det gikk så bra at jeg igjen begynte å halvere dosen av medikamenter, og hoppet over enkelte dager.

Jeg var aldri bekvem med å ta dem.

Det var dumt.

Da høstenmørket virkelig satte inn, steg Hugo fram igjen. Større og sterkere enn noen gang, og nedturen var bratt og brutal.

Jeg gikk i kjelleren.

Rykket tilbake til start.

 

Forsidebilde: Gemini.no