Fra minneboka: Dagen da jeg begynte å heie på Crystal Palace

Fra minneboka: Dagen da jeg begynte å heie på Crystal Palace

Lørdag 16. desember 1972: 

Jeg våknet brått av at min bror Vidar ga fra seg noen merkelige lyder ved siden av meg i dobbeltsenga hjemme i Nordbergveien 79 på Bede.

Vi sov fortsatt i samme seng Vidar og jeg, selv om jeg var fylt 14 og han var ett år eldre

 

Det var fortsatt glør i restene av koks i Jøtul-ovnen i 2. etasje, og pappa Sverre la i en ny forsyning. Snart var både koksen og ovnen rødglødende, og den behagelige varmen bredte seg over hele etasjen, som besto av fire soverom, bad og et kott.

Men det var greit å stå opp nå. Klokka var passert halv ni, det var lørdag, og jeg hadde avtalt med Wiggo, klassekompisen og bestevennen min, at vi skulle møtes hjemme hos ham etter frokost.

Kanskje gå litt på skøyter på Floa, en liten, frosset vanndam i skograbben ved Fjellveien.

Jeg kikket ut av vinduet og oppdaget at værgudene strødde store snøflak over Bede denne morgenen, men det var fortsatt ikke nok til å gå på ski.

Jeg kjente det sitret i kroppen.

Litt fordi jeg var sulten og hørte det ble dekket til frokost i etasjen under.

Mer fordi det var snart jul, som selvsagt hadde preget husstanden i mange uker allerede.

Men mest fordi det var Tippekamp!

 

Hadde kjent på alle julepakkene

Juletreet pyntet vi først lille julaften, men julegavene var i ferd med å fylle opp skuffer og skap.

Jeg visste om hvert eneste gjemmested og hadde både smugkikket og smugklemt opp til flere ganger.

Konklusjonen var at jeg sannsynligvis kom til å få en marsipangris av Vidar, en lommelykt av Torbjørn (jeg håpet han hadde kjøpt med batterier), en bok av Toril (som jeg regnet med var ”Hardy-guttene og vampyrmysteriet”) og trolig et krigsskip- eller krigsflybyggesett av storebror Steinar.

Kanskje var den tynne, lange pakka bak skapet på rommet til mamma og pappa også til meg, den som ennå ikke hadde fått «til og fra-lapp» på seg. Jeg hadde brukket den ene skien vinteren før, og hadde måttet fullføre vintersesongen med en aluminiumstupp.

 

Uhellet skjedde i ”Jordbærbakken» i Bede-skogen med treski av fabrikat Splitkein. Løypa gikk mellom tett blandingsskog og krysset en traktorvei i bunnen av bakken innen den endte på jordene mot Gatedalen.

Uvitende om at veien var brøytet etter siste snøfall og hadde høye, isete brøytekanter på begge sider, satte jeg utfor.

Det endte med knall og fall, snørr og tårer og en mørbanket kropp.

Og en brukket skitupp.

Det var ikke spesielt stas å gå med en slik protese på skien, det skal sies. Dårlig glid ga den også. Derfor ønsket jeg meg et nytt par.

Men på den tiden var det ikke snakk om å kjøpe nytt i tide og utide. Pengene fra Sverres smelteverkarsbeiderlønn skulle fordeles på mange.

Sånn var det bare.

 

 

Tippekamp på NRK! 

Lørdag betydde selvsagt også tippekamp på NRK.

Wiggo og jeg leverte et tippesystem hos kjøpmann Danielsen hver onsdag i Kristian – faren til Wiggo – sitt navn. Vi hadde funnet et system på 120 rekker med to sikre kamper, tre halvgarderinger og helvariering med utgangstips av de resterende kampene, og brukte lang tid hver uke på å bli enige om fasiten.

Prisen var 25 øre rekka, det vil si det kostet oss 15 kroner hver og gjorde stort innhugg i mine beskjedne ukepenger.

Men jeg drømte om Den store gevinsten.

Hver uke.

Vi vant svært sjeldent, det må sies. Klarte vi 10 rette, var det som regel ingen eller beskjeden utbetaling.

Men du verden så spennende det var å følge med etter hvert som scoringene ”plinget ” på skjermen. Det var utvilsomt ukas høydepunkt.

Denne dagen var det Crystal Palace mot Manchester United som skulle vises.

En kamp vi hadde tippet sikker toer på.

Eller ”borteseier” som det nå het.

Norsk Tipping hadde nemlig endret begrepene 1-x-2 til H-U-B noen uker tidigere, som vi slett ikke var bekvemme med.

Det var visst fordi tippeselskapet skulle kunne lese av tippekupongene automatisk, ble vi fortalt.

Men uansett veldig teit, var vi begge skjønt enige om.

 

 

Visergutt for Samvirkelaget

”Frokost”, ropte mamma Miriam.

Snart var pappa Sverre, lillesøster Hanne, storesøster Toril, Vidar og meg selv på plass rundt bordet. Eldstemann Steinar tjenestegjorde i Marinen for tiden, og var derfor ikke hjemme.

Torbjørn, nest eldst av gutta, sov som vanlig lenge når han hadde mulighet.

Greit nok, det var uansett ikke plass til alle ved det lille bordet.

Vidar hadde fått fast visergutt-jobb tre dager i uka av bestyrer Mosling ved Samvirkelaget på Bede. Han syklet/dro den blytunge sykkelen med kurven foran og hengeren bak full av bananesker med varer til kundene, og måtte derfor tidlig opp.

I førjulstiden vanket det ekstra med tips, det ville han ikke gå glipp av. Han hadde dessuten kjøpt seg en splitter ny DBS-sykkel på avbetaling og var avhengig av inntekten.

Frokostbordet var langt fra bugnende, men mer enn nok til å mette alle munnene.

Her var hjemmelagd, grovt brød, knekkebrød, hjemmelaget syltetøy, brun og gul ost, sirup, egg, nøkkelost, honning, leverpostei og fiskepudding og flere kornblandinger.

Selv valgte jeg en skål med kavring med melk og sukker innen jeg takket for maten for å finne fram yttertøy.

 

 

Hockey på Floa

Det hadde sluttet å snø, men gradestokken viste to minus, så det var greit å kle seg med både lue, skjerf og ullvotter.

Jeg fant fram de sløve skøytene og en flisete hockeykølle fra kjelleren.

På utsiden hang røyken fra Karbiden tungt over hustakene i nabolaget og skygget for sola som var i ferd med å bryte gjennom skylaget. Det dampet fra pusten i en luft som stadig ble kaldere.

Wiggo bodde ved Sikakrysset, kun noen hundre meter unna, og ba meg inn mens han spiste ferdig frokosten innen vi tuslet mot Floa. Vi var de første som ankom den islagte dammen, men fikk snart selskap av flere jevnaldrende og kunne velge to lag.

Etter hvert ble vi imidlertid for mange, og måtte bytte på å spille.

Jeg var ikke spesielt god til å spille ishockey, og syntes egentlig ikke det var så veldig gøy, heller (akkurat det hadde nok en sammenhengende årsak), og tok gjerne hyppige bytter. At de beste fikk spille mest var helt ok for meg – så lenge vi vant kampen!

Først etter tre timer var Wiggo og jeg fornøyde og takket for oss.

Jeg hadde ømme og iskalde føtter av de trange skøytene. Bedre ble det ikke da jeg stakk bena ned i Romika-støvlene som hadde fungert som målstenger. De var fulle av snø og lissene var stivfrosne og vanskelig å knytte med stive fingre.

Likevel var stemningen svært høy i det vi bega oss hjemover, vel vitende om hva som ventet!

 

 

«Skal vi heie på dem?», spurte Wiggo

Wiggos mamma Gulli sørget for at vi fikk i oss noen brødskiver og melk innen vi omsider kunne rigge oss til foran tv-en.

I motsetning til meg selv, hadde Wiggo eget rom – og til og med med egen tv.

Derfor var det naturlig at vi møttes hos ham for å se på fotballkampen.

Vi holdt naturlig nok med Manchester United, som vi hadde som sikker kamp på tippelappen, men forsto raskt at det ikke ville bli noen topp-premie på oss denne gangen heller.

Det sto 2-0 til hjemmelaget etter første omgang, og hele 5-0 innen kampen var over.

”De var gode”, konkluderte Wiggo etterpå.

”Skal vi begynne å heie på dem?”

”Det kan vi godt”, svarte jeg.

Som sagt, så gjort. Slik ble det til at nettopp Crystal Palace siden har vært ”mitt” lag i England.

 

 

Rykket ned samme sesongen

Nå hører det med til historien at laget vårt faktisk rykket ned den samme sesongen.

Men da hadde vi allerede proklamert at vi var blitt fans, og vi hadde syklet mange ganger innom Narvesen-kiosken på Sarpsborg torg og handlet magasinene ”Shoot” og ”Goal” i håp om at det var postere av Crystal Palace-spillere.

Snart hadde jeg bilde av både Paddy Mulligan, Don Rogers og keeper John Jackson på min del av veggene på gutterommet.

Jeg hadde nok vært langt mer ivrig supporter i dag om det hadde vært Manchester United, Liverpool eller Arsenal Wiggo og jeg hadde latt oss imponere av for 46 år siden.

Men skjebnen ville det slik at det ble Crystal Palace.

Siden har det hengt ved meg.

For favorittlag bytter du ikke!

 

One Reply to “Fra minneboka: Dagen da jeg begynte å heie på Crystal Palace”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *