Fra arkivet: Minner fra førstegangstjenesten
Skrevet:
Jeg leste nylig en artikkel om en gruppe norske soldaters heltemodige operasjoner under siste verdenskrig. Det fikk meg til å hente fram minner om mine egne innsatser i kongens klær. Det var ikke mye å skrive hjem om!
Jeg gjorde nemlig mitt ytterste for å overbevise både lege, prest og psykolog om at jeg ikke var den rette å sende i krigen. Men det krevde jammen sin mann!
På sesjonen legges grunnlaget. Jeg var egentlig gang innstilt på å gjennomføre tjenesten og gjorde mitt beste for å se både stor og sterk ut. Men likevel ble det stemplet ”stridende B” i vernepliktsboka. det ene benet var visstnok lenger enn det andre – eller mulig det var omvendt. Men det førte til at jeg ikke var blant slike gutter gamle Norge vil ha ved frontlinjen.
Jeg havnet i flyvåpenet enda jeg søkte meg til marinen. Og måtte pent møte opp på Gardermoen en regnfull høstdag.
Å marsjere i takt er noe av det første du lærer. Skjønt, i min tropp både så det ut som – og hørtes ut som – et takras når sersjanten ropte ”HOLDT!” og alle skulle slå skoene i asfalten samtidig.
Raskt oppdaget jeg hvordan livet på rekruttskolen egentlig er, med spirrevipper av noen befal – mange både yngre og mindre enn deg – selv står og skriker seg hese for småting. Jeg bestemte meg for å reise hjem til mamma!
Jeg forsøkte meg på mange triks uten å lykkes. Fordi mange hadde forsøkt seg før meg med hell og leirledelsen hadde kvittet seg med den overflødige kvoten. Derfor ble det langt vanskeligere for oss etternølere.
Jeg var på skytebanen ved to tilfeller. Første gang presterte jeg å skyte på feil blink og anviseren min i graven lette forgjeves etter treffere. Sidemannen fikk derimot notert 13 treff på 10 skudd. Det sies det går gjetord om ham ennå.
Neste gang vi var på skyteøvelse fikk jeg ideen til hvordan jeg skulle dimittere. Jeg ble liggende og holde meg til hodet da det braket løs rundt meg. ”Migrene, din idiot!” stønnet jeg da et storkjeftet befal skrek en eller annen ordre.
Jeg ble kjørt til legekasernen og fikk utskrevet sterke tabletter. dagen etter fikk jeg anfall igjen og måtte holde sengen mens de øvrige gjorde seg flid til den tidlige morgen-oppstillingen. Sykebilen hentet meg snart og fraktet meg til militærlegen.
Ved det tidspunktet hadde jeg kastet innpå et dusin smertestillende for å virke overbevisende. Da jeg skulle forklare meg for legen, var jeg så smertestilt at jeg var bedøvd i hele ansiktet. Tunga var som et stykke lettsaltet bacon og jeg klarte rett og slett ikke prate. Det ble et par døgn i sykesenga, men utrolig nok kviknet jeg til akkurat tidsnok til å rekke helgepermisjonen.
Det ble mange slike forsøk, jeg klagde på gradvis redusert syn på det ene øyet på grunn av mistrivsel, jeg skyldte på ryggen, på depresjon og mine foreldres religiøse overbevisning. Men jeg klarte ikke å dimme. Ikke før jeg var ferdig med rekruttskolen og skulle tjenestegjøre det neste året ved Rygge Hovedflyplass. Da ble jeg plutselig sendt til psykolog i Oslo. Og er du først hos psykolog, lønner det seg å gråte en skvett. Dagen etter fikk jeg beskjed om at jeg var sivil. Jeg ble selvfølgelig fryktelig glad og livet kunne gå igjen gå sin vante gang.
Men tre år senere kom sjokket. Jeg ble overført til Heimevernet og fikk beskjed om å møte på Ravneberget utenfor Sarpsborg for å hente våpen og annet utstyr. Jeg var til og med klassifisert som geværmann! Men det er en annen historie!