Fra arkivet: Min første, store kjærlighet var en VW boble med 6 volts strømanlegg

Fra arkivet: Min første, store kjærlighet var en VW boble med 6 volts strømanlegg

Livet består av en rekke merkedager. Noen er selvfølgelig mer viktige enn andre, men minnene fra den første skoledagen, konfirmasjonen, bryllupet osv. følger oss gjennom hele livet.  Den dagen vi kjører opp til førerprøven – og ikke minst den første turen på egen hånd -, er en slik stor dag. Det samme er den aller første bilen.

Å sette seg inn i sin egen bil med gyldig sertifikat på baklomma ga meg en vanvittig frihetsfølelse og stolthet for mer enn 40 år siden. Selv om tidene har forandret seg mye siden den gang, tipper jeg akkurat den følelsen er lik for dagens ungdom.

Selv fikk jeg disponere en gammel Ford Cortina av min onkel ukene etter at jeg hadde tatt lappen.

Det kunne ha gått galt allerede da, for i en utforbakke med god fart blåste plutselig panseret opp og brettet seg rundt frontvinduet.

Jeg så ikke en dritt, og det var et under at det verken kom biler i møte eller at jeg ikke kjørte av veien.

Stolt innehaver av egen bil

Noen dager senere fikk jeg heldigvis anledning til å anskaffe meg min egen doning, gjennom en nabo av min bror. Det var en VW boble, omtrent samme årgang som meg selv – med 6 volts strømanlegg og svært spartansk innredning.

At vinduspusserautomatikken nesten ikke virket, at blinklysene bare lyste i stedet for å blinke, at det var et stort hull i eksospotta, at det ene frontlyset var defekt, at dekkene var slitte, at bilen dro sterkt til høyre ved oppbremsing og at det i tillegg var en rekke andre uvesentligheter som ikke var i tråd med fasiten, brydde jeg meg ikke så mye om.

Prisen var 500 kroner – identisk med vrakpanten, og gjett om jeg følte meg som en konge på veien da jeg kunne returnere i egen bil!

Grom lyd var det også!

Politimannen som lo

Men skjebnen ville det slik at politiet og var ute på tokt denne vårlige søndagen, og jeg ble en smule skrekkslagen da de dukket opp i en busslomme etter en krapp sving og vinket meg til siden.

– Jasså, du er ute og brummer, sa den uniformerte til meg, og jeg kunne ikke annet enn å samtykke i det.

Han fikk se det ferske sertifikatet, men var ikke like fornøyd med den tekniske kontrollen. Jeg forsøkte ubemerket å vippe retningsviser opp og ned for at det skulle se ut som om blinklyset blinket, men det gjennomskuet han raskt.

Og da vindusviskerne brukte et par minutter på å ta seg opp på vinduet og ned igjen innen de la seg konstant til ro etter en lett skjelving,  husker jeg politimannen var nær ved å bryte ut i latter. Han klarte å besinne seg,  men hadde sett og hørt nok til at mangellappen ble lang.

Jeg vet ikke om det av medlidenhet, men jeg fikk faktisk lov å kjøre videre etter at jeg hadde lovet å parkere den straks jeg var hjemme.

Det gikk ikke mange dagene innen jeg fikk innkallelse til bilsakkyndige. Men i mellomtiden hadde min far klart å fikse på de fleste defekter og jeg kunne stolt rulle av gårde med en nygodkjent lysblå VW boble.

Bobla sprakk

Bobla sprakk ikke før et par år senere, selv om den slet veldig vinterstid når kvikksølvet krøp under null allerede den første vinteren.

Da skjønte jeg hvorfor omgivelsen mine lo når jeg skrøt av at jeg hadde 6 volts strømanlegg. Jeg hadde heldigvis et par bakker i nærheten av leiligheten som gjorde at jeg kunne trille av gårde for å få start om morgenen.

Men selv om det var sju, åtte kilometer til jobben, fantes det ikke varme i kupeen innen jeg var framme.

Bilen ga ikke engang nok varm luft til å holde frontruta fri for is på innsiden.

For ikke å snakke om utsiden!

Ved normalt kalde vinterdager måtte jeg derfor kjøre med åpent vindu og strekke meg ut i fart og dra vindusviskeren opp og ned for i det hele tatt å se noe som helst. I verste fall måtte jeg henge ut av vinduet og skrape is i farta.

Ved ekstremt kalde vinterdager måtte jeg ta bussen!

Mange biler gjennom årenes løp

Etter som tiden gikk og økonomien bedret seg, ble det stadig nyere og bedre biler.

Mange er glemt, men den aller første – min VW boble med 6 volts strømanlegg vil jeg alltid huske med ærbødighet.

Takk for følget!

2 Replies to “Fra arkivet: Min første, store kjærlighet var en VW boble med 6 volts strømanlegg”

  1. Hallo Tom! Leste om deg i Vg bilaget idag-tenk så lite vi vet om hverandre. Vi gikk jo i samme klasse på ungdomsskolen og jeg husker deg som en av de reale gutta i fra Bede.Jeg må vel si at i ettertid var årene på Hafslund Ungdomsskole de verste i mitt liv.Jeg var en tynn pingle og det fikk jeg daglig høre i fra 4.klasse medbåde psykiske og fysiske overgrep.De brakk jo fingeren min også og jeg opplevde mye vondt.Jeg sa aldri noe hjemme og mange av oss var jo også litt redde for vår klasseforstander Tormod Rangøy.Årene på ungdomsskolen gjorde at jeg i perioder av livet mitt slet med voldsom angst,dype deoresjoner og ønske om og ta livet mitt.Min fars familie var også pinsevenner og min farfar var en av grunnleggerne av menigheten i Fredrikstad i 1935,Farfar var super streng,klini,kortspill var strengt forbudt og det var aldri nisser til jul og møtene var litt skumle med tungetale og mye om helvete.Farfar var født i 1892 og levde til 1989,vi var nok litt redd han og hans dommedags syn.Jeg kjenner godt til pinsebevegelsen og det var alltid folk hos farfar.Livet mitt har gått i bølger,mye smerte men også gleden i lokalhistorie,samlet masse bilder,noe politikk,venner.Min kjære mor gikk dessverre bort i oktober,blir en tom jul-Jeg valgte jo og forlate Skjeberg og Borgen da jeg var 18,men mine foreldre ligger jo på Hafslund kirkegård og mor var jo i fra Sandesund,så kontakten til gamle områder er jo der.Jeg har i mange år holdt kontakt med nå Ann Karin Eide Hansen-vi gir hverandre bursdag og julegaver.Det er hyggelig-noe kontakt med Kari Berg også.Faktisk er det idag første gang jeg har lest om deg,tøff du og jeg kjennert igjen mye Tom.Vil ønske deg og dine en fin førjulstid.Hadde vært koselig og høre tilbake.

    1. Hei Bjørn – så hyggelig å høre fra deg – men samtidig trist å lese at du hadde slike opplevelser i oppveksten, og spesielt skolen som jo skal være en trygg arena for barna. Ellers har vi nok erfart mye av det samme gjennom pinsemenigheten, selv om mine foreldre heldigvis ikke var av den strenge sorten på området. Ha en fin jul og et riktig godt nyttår til deg, Bjørn.

Legg igjen en kommentar