Om Tom

Om Tom

 

Tom Helgesen heter jeg. Egentlig med Villy som mellomnavn. Villy med enkel-v. Nå står det riktignok Tom Willy Helgesen i en «dåpsattest» jeg fant en gang, signert forstanderen i en lokal pinsemenighet. Der døper man ikke barn, men jeg ble velsignet – og fikk min attest.

Villy eller Willy kan egentlig være det samme, jeg har aldri likt noen av dem midt mellom Tom og Helgesen, og har klart meg godt uten.

Jeg ble født 27. juni 1958 på mødrehjemmet i Sarpsborg sentrum og vokste opp på det vesle tettstedet Bede like på utsiden, øst for Glomma. Bede var en gang kjent for sine taterfamilier, og at det var mye bråk og fanteri her. Om noen byfolk sjekket opp jenter fra Bede, var de garantert juling, ryktes det. Eller ”dabb”, som det heter på romanispråket til de reisende. Selv om jeg vokste opp i en tid hvor ord som ”bengalo”, ”buro”, ”loviar”, ”tjuro” og ”latjo” var en integrert del av dagligtalen til de fleste ungdommer på Bede, opplevde jeg den som både trygg og fredelig – med noen små unntak…

Fortsatt, den dag i dag, er Bede litt skummelt for mange – og bekrefter at det er hold i musiker Henning Kvitnes strofe ”Evig eies kun et dårlig rykte”.

Min foreldre – Sverre og Miriam – var altså pinsevenner. Og det skal jeg kanskje være glad for. I Moseboken heter jo at sæd ikke skal gå til spille, og som nummer fem i søskenrekken og kun en fabrikkarbeiderlønn til å mette alle sultne ungene på, kan det hende jeg hadde endt i en gummifelle eller på et dynevar om de var ateister, for å si det slik.

Det kom en lillebror også etter meg, men han døde nær fire måneder gammel. Jeg var to år og fire måneder gammel og var alene med ham noen få minutter da tragedien skjedde. Det har kommet meg for øret i ettertid at det ble antatt at han ble kvalt fordi jeg matet ham med en tåteflaske med melk som sto på benken. Bare tanken er til å bli gal av…

Noen år senere dukket lillesøster Hanne opp, som en ”attpåklatt”. I sum var vi dermed fire gutter; Steinar, Torbjørn, Vidar og meg, samt to jenter: Toril og Hanne som fikk vokse opp i en tid hvor det fortsatt var en selvfølge å snekre olabiler, samle kobber, messing og flasker på fyllinga, skyte med sprettert, mekke egne sykler og etter hvert skru på mopeder og skyte på blink og småfugler med luftgevær. I hvert fall om du var gutt.

 

Mens de andre brødrene mine spilte i band da de ble tenåringer, var jeg den umusikalske, og fikk ikke engang spille på kastanjetter eller tamburin da vi skulle ha klasseorkester på avslutningen med foreldrene i 3. klasse på Navestad skole. Jeg ble henvist til triangel, og skulle slå ett eneste lite ”pling” i det sangen var i ferd med å dø ut. Men et viktig pling, påpekte frøken Cleve Larsen. ”Som en finale”.

Vi søsknene ble aldri påtvunget religionen, selv om bedehus og møter ble en naturlig del av oppveksten, og det skal innrømmes at det var litt skremmende å høre tungetale og messing om at vi ville bli brent i helvete om vi ikke tok i mot Herren. Og litt påvirket ble jeg naturlig nok, blant annet fikk jeg meg aldri til å banne, selv om min bestekompis og klassekamerat Wiggo gjorde sitt ytterste for å lære meg det. 2. november var en stor dag et par år, husker jeg, da jeg løp rundt på Bede og ropte ”aen i ellevte”. Nærmer banning kom jeg ikke!

Dessuten har jeg nok alltid hatt Gud og Jesus i baklomma, som jeg henter fram ved behov. En dag i tolvårsalder ble jeg også frelst på et teltmøte. Det vil si, jeg ville gjerne bli det for å glede min mor og gikk fram for å ta i mot velsignelse av en predikat, men merket ingen forskjell etterpå og ble i tvil – og fortsatte egentlig å leve som jeg hadde gjort før jeg ble – eller ikke ble – frelst.

Vi var tre gutter på samme rom – i samme seng – gjennom mange år, med alt det førte med seg av morsomheter og utfordringer. Sistemann i seng måtte ligge i midten, på den harde skjøten som bandt sengene sammen. En vanlig syssel før vi sovnet (etter putekrige og slikt…), var at vi klødde hverandre på ryggen. Først lå vi i skje den ene veien og klødde sidemann mens vi talte til 100 før vi snudde til motsatt vei. Vidar hadde en tendens til å sovne hver gang han ble klødd, og kom etter hvert i stor kløgjeld til Torbjørn og meg. Som han ennå ikke har gjort opp!

Vi var heldige som hadde skogen like ved, og vi hadde lekeparken med husker, karusell, klatrestativ før EU-direktiv gjorde slike apparater farlige og de ble fjernet. Her tilbrakte vi svært mye tid året gjennom.

Fotball ble ellers min greie på fritiden, og som har fulgt meg siden – i dag i form av treninger med gamlegutta et par ganger i uka. Det rare er at det fortsatt er like viktig å vinne, og hjernen vet fortsatt hele tiden hva kroppen burde ha gjort, men først etter at den ikke gjorde det! Jeg ble aldri noen toppspiller, men fikk et prøvespill i Werder Bremen som unggutt og et år med FFK på nivå 2. Det mest minnerike er likevel et par legendariske treningsleirturer til Danmark med SFK. Noen uforglemmelige år som fotballtrener i lavere divisjoner har det også blitt.

Kjærester var det lite av i de tidlige tenårene. Den sjenerte, engstelige og konfliktsky personligheten med den tynne kroppen likte helst å være for seg selv og trikse med en fotball, og som etter hvert måtte juge på seg seksuell erfaring overfor langt mer kjønnsmodne omgangsvenner. Å være avstandsforelsket og nærsynt, er dessuten en dårlig kombinasjon.

Jeg fikk riktignok følge med en klassevenninne i 7. klasse en kveld vi var samlet i lekeparken. Hun var velutviklet, hadde store lepper og store pupper – og praktiserte tungekyss. Da jeg sto lent inntil en furu med trutmunn og ventet på et lidenskapelig nuss, tvangsåpnet hun munnen min med tunga, roterte vilt og sperret alle luftveier!

Jeg holdt ut i 10 sekunder innen kvalmen bredte seg og jeg følte jeg ble kvalt. I full panikk, rev jeg meg løs fra overgrepet, brakk meg og hev etter pusten. Fem sekunder senere hadde hun slått opp.

Jeg var 17 år da Wiggo invitert to venninner hjem til seg, plasserte seg selv og meg i hver sin ende av senga på rommet hans og sa til dem: ”Hvem av oss velger dere?” Anne-Lise løp rett i armene til Wiggo. Venninnen løp rett ut av rommet og tok første bussen hjem. Wiggo og Anne-Lise har for øvrig holdt sammen siden, mens jeg forble jomfru en stund til.

Det ble heldigvis min tur etter hvert også, for driftene kom tidlig og kraftfullt og har vært en trofast følgesvenn – og sikkert preget meg litt for mye i både tanker og gjerninger. En urkraft i meg, i likhet med trangen til å klatre i trær, samt fascinasjonen av livgivende fenomener som ild og rennende vann.

Jeg traff den eneste rette og giftet meg, både en og to og tre ganger, og har fem barn fordelt på tre jenter og to gutter – i skrivende stund i alder fra åtte til 37 år. Jeg rakk akkurat å bli pappa for siste gang innen jeg ble bestefar for første gang. Jeg er nok således ingen drømmebestefar, men til gjengjeld er mitt eldste barnebarn svært god venninne med sin tante, altså min yngste datter…

Jeg utdannet meg av en eller annen grunn til radio- og tv-reparatør, og jobbet noen år i faget innen veien dreide brått inn på journalistikken via lokalavisa Sarpsborg Arbeiderblad.

Her ble jeg værende i 16-17 år, og gikk gradene fra frilans til ansvarlig redaktør, innen veien brått vendte ut av redaksjonen igjen.

Det var som sportsleder i den daværende A-presseavisa i Sarpsborg at jeg skulle oppleve min livskrise med dyp angst og depresjon. Den materialiserte seg langsomt snikende og nådeløst etter 16 dagers jubeltur til Lillehammer-OL, med lange arbeidsøkter på dagtid og lange utelivsøkter på kveldene, og kunne endt i en katastrofe noen år senere i en undergrunnstasjon i London.

Hva som holdt meg tilbake fra å hoppe, vet jeg ikke. Heller ikke hvordan jeg overlevde resten av oppholdet. Men det var da jeg skjønte at ikke klarte å håndtere det alene og at jeg måtte søke hjelp da jeg kom hjem. Om jeg kom hjem. Det ble starten på en meget spesiell og ensom etappe i livet som varte i mange år, og som jeg for all tid vil bære etterdønningene av både i kropp og sinn.

Alderen har kommet snikende, noe hodet har vanskelig for å ta inn over seg. Lekenheten og barnsligheten er der ennå, og fortsatt med ei jente i barneskolealder blir det mange aktiviteter som nok ikke er vanlig for mine jevnaldrende flest. Det var først midt i 50-årene jeg virkelig følte på kroppen at den hadde startet avviklingsfasen, da også jeg nådde prostataalder med alt det fører med seg.

Artrosediagnosen i knærne for to år siden (2015), med klar beskjed fra legen om at jeg bør kutte ut fotballtreninger, var heller ingen opptur. Nå skal det sies at jeg har trosset legens råd og fortsatt med fotballspill, bare litt mer smertefullt og litt mindre bevegelig enn før. Klassisk langrenn er bra, mente legen, og jeg meldte meg på Birken…

At alderen har satt sitt preg på eksteriøret, får jeg stadige påminnelser om når jeg skal hente yngstejenta på SFO. ”Anna, bestefaren din er her”! Eller de spør meg direkte: ”Hvor gammel er du”? og gjør sine resonnement ut fra det.

Å være ”bestefarpappa” (pappa i bestefaralder) til små barn, fører med andre ord stadig med seg episoder av ymse slag.

Hva kan ellers nevnes? Tja, kanskje at jeg er en tenker som ikke alltid er til stede mentalt, og derfor ikke får med meg alt. Det resulterer i mange snodige situasjoner. Som at jeg kjørte til feil kirke da jeg skulle gifte meg tredje gang.

Og at jeg alltid har vært rastløs og løpt fra de eksistensielle spørsmålene, og i voksen alder har det vokst fram en tidvis tristhet, sorg eller en tomhet i meg som jeg håper å finne ut av. Jeg har – av en eller annen grunn – lavt selvbilde og dårlig selvtillit, og blir plagsomt forknytt med fokus på egen person. Jeg sover som regel dårlig om nettene (og enda dårligere på fremmede steder), er avhengig av jevnlig hudkontakt og har en sterkt dragning mot å skape noe. Og ikke minst; jeg har alltid fungert dårlig i sosiale settinger, som forsterket seg etter den nevnte nedturen på 90-tallet, og jeg kan fortsatt få svettetokter bare jeg må forholde meg til mennesker i butikken. Men jeg jobber med saken – og tar gjerne imot gode forslag til selvutvikling!

Dette er kortversjonen (selv kortversjonen blir lang når man skal oppsummere nær 60 år) av det livet jeg vil dele med meg på denne bloggen, samt opplevelser og tanker i nåtid. Mye av det vanskelige og vonde er det få eller ingen som har fått innblikk i tidligere. Jeg håper du som leser vil kunne kjenne deg igjen i mye av skildringene, at det vil berøre deg og kanskje påkalle egne resonnement og minner.

God lesing!